Frenskrittspartiets Ungdom har iflg. bloggen "Helsekøen" ved sin nyvalgte formann kastet ut en brannfakkel:
”Vi kan klare oss uten Folketrygden!”
Men media tok ikke opp hansken. Norske journalister er fortsatt like politisk korrekte som før. Det at velferdsstaten vakler, bekymrer ikke. Ikke enda, sier bloggeier Anne Beth Moslett.
FpU's ide er nærmere bestemt denne:
Et velferdssamfunn kan fint greie seg uten et offentlig forsikringsselskap som Folketrygden, sa den nyvalgte lederen i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), Bjørn-Kristian Svendsrud i sin første tale på FrPs landsmøte i april.
FpU-lederen mener en avvikling av Folketrygden må skje over tid, og at det uansett må være et sikkerhetsnett i bunn som sikrer de aller svakeste. Han og FpU har ikke en ferdig modell for hvordan en privat løsning kan se ut, men vil starte debatten. Svendsrud tenker seg en form for obligatorisk/pålagt innbetaling, via lønnsslippen, til ulike selvvalgte private forsikringsselskaper.
I vår størknede sosialdemokratiske hverdag er dette tanker som burde få flere til å hoppe i stolen. Men dette vil nok gjennomgå standard prosess for nye radikale frihetsideer:
Først ties det hele ihjel. (Dette er for "far fetched" til å kommentere. )
Så begynner noen å dikutere ideen videre, og da forsøkes den latterliggjort etter alle kunstens regler.
Tredje fase er at den dukker opp som aktuell politikk.
Vi vet jo ikke akkurat hva som vil skje her.
Men problemstillingen har et ytterligere grunnlag:
"Øyeblikket er kommet hvor Frp må ta et realt oppgjør med en utvikling der statens utgifter øker betraktelig, selv med oss i regjering."
Dette er en svært viktig problemstilling. Når et parti går inn for sterk reduksjon i skatter, avgifter og offentlige inngrep blir det svært problematisk når
det offentliges lønningslister blir lengere og lengere. For da stiger utgiftene, og da blir det vanskeligere å redusere skattenivået.
Tanken her er altså den samme som i annen konkurranseutsetting. Man lar forsikringsselskaper konkurrere med hverandre om å tilby de beste løsningene,
og flere selskaper kan bli valgt her. Igjen ser vi en anvendelse av Milton Friedmans ide om "skolesjekken": Staten betaler kostnaden ved at eleven får et bevis fra staten på at staten vil finansiere 1 stk skolegang for eleven, og så velger eleven hvilken skole han vil søke inntak hos.
På samme måte kan lønnstagere og arbeidsgivere (som i dag) finansiere en sjekk på den ansattes helseforsikrings-premie, der den enkelte kan velge blant de selskaper som vil inngå slike avtaler.
I dag har vi kun monopoler, og det forfinnes ingen konkurranse mellom ulike tilbydere på dette feltet.
Det er dette det nye rødgrønne byrådet i Oslo nå vil stoppe: Drift av eldreinstitusjoner har vært satt ut på anbud, og drives i dag profesjonelt av aktører som Unicare, Aleris og andre. Det man oppdager er at driften er rasjonell, og faktisk koster den kommunen mindre enn når dette skal drives i kommunal regi. Og beboerne er godt fornøyde. Men dette betyr intet for
sosialistene. For dem er det viktigere å ha kommunenes emblem over institusjonens inngang. At dette blir dyrere er helt uvesentlig.
Som en representant fra Aleris sa det: Vi kan ikke drive dårlig og få misførnøyde
beborere innen eldreomsorgen. For da mister vi kunder og vil til slutt måtte legge ned. Og det er ingen interessant utgang. Kommunen har intet slikt press på seg, for monopolet er fritatt for konkurranse. Og da må kvaliteten bli deretter. Ikke det at den alltid er dårlig, men det er ikke noe vedvarende incentiv for at kundene må være fornøyd og at driften må være kostnadseffektiv. Trenger man mer penger er det bare å øke en eller annen kommunal avgift.
Private aktører utsatt for konklurranse er demimot nødt til å levere . Alternativet er konkurs.
Jeg synes FpU's utspill er dristig og fremtidsrettet. Vi lever i en størknet sosialdemokratisk boble der nytenkning og radikale ideer ikke tåles.
Og nytenkning er nota bene ikke enda mer av lite effektiv offentlig drift.
Så byrådet i Oslo prøver fortvilet å opprettholde den sosialdemokratiske idyllen,
selv om denne nok kommer til å slå store sprekker de kommende 4 årene.
Deres ideer hører rett og slett fortiden til.
Dersom vi skal diskutere skattenivå må vi først og fremst diskutere hvilke oppgaver det offentlige skal ta hånd om. For det er dette som trekker behovet for skatteinntekter opp eller ned.
FpU's utspill er at vi ikke trenger et statlig forsikringsseskap for å forsikre helseutgifter, dette kan markedet ta seg av. Det blir billigere når konkurransen får virke, for intet forsikringsselskap kan for eksempel tillate seg en oppbygging av unødvendig byråkrati. Men at staten tillater seg dette observeres lett.
Nå må det sies at den sittende Høyre/FrP-regjeringen ikke er spesielt på hugget når det gjelder å tenke i alternative baner. Spesielt ikke Høyre synes å være veldig opptatt av markedsløsninger. Spesielt ikke innen helsesektoren.
Den sittende helseministeres fremstår faktisk som litt tafatt, og vil av en eller annen grunn ikke utfordre systemet. Så her hegner man om det offentlige monopolet i stedet for å la privatrevne aktører komme på banen.
Så her hadde det kanskje vært nødvendig med en Sylvi Listhaug eller en Monica Mæland. Men det ser ikke ut til at dette heller opptar regjeringssjefen i synderlig grad. Så igjen blir spørsmålet: Hvorfor skifte regjering når den forrige regjeringens politikk skal videreføres nærmest uendret? Joda, samferdselspolitikken er nærmest en revolusjon i forhold til det vi var vant med,
vi var vant med et stivnet, bakstreverst styringssystem.
Men denne mer offensive mentaliteten har ikke sivet inn i helsesektoren.
Det er derfor på sin plass at FpU har kastet denne brannfakkelen, det er å håpe at moderpartiet i større grad ikke bare tenker i samme baner, men også begynner å arbeide innad i regjeringen for at man skal endre handlingsmønster.
lørdag 14. mai 2016
torsdag 12. mai 2016
Ikke intervener i Syria!
Norge har etter nyhetsmeldinger tenkt å sende en kontingent soldater (ca 60 stk) til Syria for å lære opp opprørsgrupper i kamp mot IS.
Jeg lurer på hvem som har pønsket ut dette. De kan ikke forstå mye av det som foregår. For det første: Hvordan kan man vite hva vedkommende opprørsgruppe(r) finner på å gjøre? Vil de bare sloss mot IS, eller vil de vende seg mot Assad-regimet? Jeg er klar over at norsk utenrikspolitikk er at Assad må "fases ut". Nå ble jo også Ghadaffi faset ut, og det ga et katastrofalt resultet. Det maktvakuumet som oppsto ble ganske snart fylt av IS-styrker.
Ser vi på Afghanistan kan det heller ikke rapporteres om noen påtrengende suksess. Det er vel bare et spørsmål om tid før Taliban gjenerobrer makten og fører landet tilbake til et islamsk sort hull.
Og Irak? Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, viste det seg.
Men det han hadde var kontroll over eget land, noe som knapt kan sies om sittende regjering som stadig har IS å måle krefter med.
Syriakonflikten er kanskje ikke så innfløkt som den ser ut til.
Assad-familien er alawitter (en gren as shia-islam) og opprørerne er sunnimuslimer. Hørt om den før?
Det grunnleggende problemet i Syria er det gode gamle: Sunnier og shiaer hater hverandre som pesten, og kan ikke vente med å ta livet av hverandre. Tidlig i borgerkrigen var det faktisk en reporter som nevnte muligheten av at Syrias sunnier ikke lenger ville bli styrt av alawitter (shiaer). Og så begynte de å gjøre opprør. Og "ekspertene" hevder at Assad nå fører krig mot egen befolkning, og derfor ikke har legitimitet. Men det har altså sunnimuslimske opprørere.
Man må i den anledning heller ikke glemme at IS (Islamsk Stat) også er et sunnimuslimsk foretak. Derfor er det nokså stor sannsynlighet for at Norge kommer til å støtte angrep på det sittende regimet. Hvorfor vil "opprørsgruppen(e)" som Norge skal trene opp sloss mot sine egne (sunnier i IS)
fremfor mot den religiøse fienden (shiaene i Damskus' regjeringskontorer)?
Assad driver selvsagt ingen søndagsskole, og er på den måten ganske lik Saddam og Ghadaffi. Men Vesten (NATO) i sin uendelige visdom fant altså ut at destabilisering av disse landene var å foretrekke. Og så oppsto IS.
IS er egentlig utbrytere av al Qaeda som ville gå mer offensivt til verks og erobre territorier og ikke bare danne terrorceller.
Da kommer vi inn på noe helt grunnleggende: Hvorfor har vi et forsvar?
Vi har etter min oppfatning et forsvar for at vi skal avskrekke fremmede styrker fra å angripe og okkupere vårt territorium. Altså: Forsvaret skal møte trusler mot Norge. Men det ser ikke ut til at alle tenker slik. For man må nå spørre:
Hvilken trussel utgjorde Irak, Afghanistan og Libya mot Norge?
Ingen, så vidt jeg kan se. Så hvorfor skal vi da sende norske soldater til fjerne land fremfor å sørge for å være i beredskap hjemme?
Dette ser ikke ut til å være en aktuell problemstilling for den styrende elite, selv om det burde være det.
Toppen på kransekaken bringer Klassekampen i dag. Generalløytnant Robert Mood er nå på glid hva angår en større militær intervensjon i Syria.
Han hevder at tragedien i Syria kan knapt forestilles av noen som ikke har vært der, og det verste vi kan gjøre for syrerne er "ingenting".
Nåvel. Dette er temmelig svevende. Hvem skal den påtenkte intervensjonen angripe? Assad-regimet? Opprørsgruppene? IS? Sunni? Shia? Man må gjerne prøve seg på Assad, det er bare det at da er man opp imot Russlands velsmurte og nyopprustede militærmaskin. Putin har ikke avsluttet sin støtte til Damaskus' sittende regjering.
Det hele legger opp til et nytt, uoversiktlig kaos i regi av en elite som åpenbart ikke forstår at den grunnleggende konflikten er shia/sunni.
De forstår heller ikke islams mentalitet, og tror sikkert at her kan man via dialog finne løsninger. Akkurat som Israel/Araber-konflikten? Der har man jo holdt på noen år, til ingen nytte. Muslimene står fortsatt på at Israel må utslettes, for de bebor landområder hvor det i sin tid bodde noen muslimske arabere (ganske spredt), og det kan ikke godtas at Allahs jord domineres av andre enn muslimer. Muslimer i Nord-Afrika går enda rundt og bærer på drømmen om en gjenerobring av Andalusia, som de dominerte i flere århundrer inntil de ble kastet ut derfra. Ikke hørt om dette? Nei, media er vel ikke overivrige når det gjelder å infomere om slikt. Men det er bare å bite seg merke i at om islam har dominert et område for så å ha blitt kastet ut derfra, så vil de aldri slippe tanken på en gjenerobring.
Konklusjonen er: Si nei til enda et militært eventyr i Midt-Østen.
La Assad bli sittende, han er det minste av to onder. Og dersom man holder seg unna Assad vil man ikke få noen helt unødvendig konfrontasjon med Russland.
Man bør i stedet styrke Assad, for som Saddam en gang skal ha sagt:
Skal man styre et arabisk land, må man ty til harde midler.
De som tror at demokrati og godhetsregime er eksportvare til disse landene tar rett og slett feil.
Jeg lurer på hvem som har pønsket ut dette. De kan ikke forstå mye av det som foregår. For det første: Hvordan kan man vite hva vedkommende opprørsgruppe(r) finner på å gjøre? Vil de bare sloss mot IS, eller vil de vende seg mot Assad-regimet? Jeg er klar over at norsk utenrikspolitikk er at Assad må "fases ut". Nå ble jo også Ghadaffi faset ut, og det ga et katastrofalt resultet. Det maktvakuumet som oppsto ble ganske snart fylt av IS-styrker.
Ser vi på Afghanistan kan det heller ikke rapporteres om noen påtrengende suksess. Det er vel bare et spørsmål om tid før Taliban gjenerobrer makten og fører landet tilbake til et islamsk sort hull.
Og Irak? Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, viste det seg.
Men det han hadde var kontroll over eget land, noe som knapt kan sies om sittende regjering som stadig har IS å måle krefter med.
Syriakonflikten er kanskje ikke så innfløkt som den ser ut til.
Assad-familien er alawitter (en gren as shia-islam) og opprørerne er sunnimuslimer. Hørt om den før?
Det grunnleggende problemet i Syria er det gode gamle: Sunnier og shiaer hater hverandre som pesten, og kan ikke vente med å ta livet av hverandre. Tidlig i borgerkrigen var det faktisk en reporter som nevnte muligheten av at Syrias sunnier ikke lenger ville bli styrt av alawitter (shiaer). Og så begynte de å gjøre opprør. Og "ekspertene" hevder at Assad nå fører krig mot egen befolkning, og derfor ikke har legitimitet. Men det har altså sunnimuslimske opprørere.
Man må i den anledning heller ikke glemme at IS (Islamsk Stat) også er et sunnimuslimsk foretak. Derfor er det nokså stor sannsynlighet for at Norge kommer til å støtte angrep på det sittende regimet. Hvorfor vil "opprørsgruppen(e)" som Norge skal trene opp sloss mot sine egne (sunnier i IS)
fremfor mot den religiøse fienden (shiaene i Damskus' regjeringskontorer)?
Assad driver selvsagt ingen søndagsskole, og er på den måten ganske lik Saddam og Ghadaffi. Men Vesten (NATO) i sin uendelige visdom fant altså ut at destabilisering av disse landene var å foretrekke. Og så oppsto IS.
IS er egentlig utbrytere av al Qaeda som ville gå mer offensivt til verks og erobre territorier og ikke bare danne terrorceller.
Da kommer vi inn på noe helt grunnleggende: Hvorfor har vi et forsvar?
Vi har etter min oppfatning et forsvar for at vi skal avskrekke fremmede styrker fra å angripe og okkupere vårt territorium. Altså: Forsvaret skal møte trusler mot Norge. Men det ser ikke ut til at alle tenker slik. For man må nå spørre:
Hvilken trussel utgjorde Irak, Afghanistan og Libya mot Norge?
Ingen, så vidt jeg kan se. Så hvorfor skal vi da sende norske soldater til fjerne land fremfor å sørge for å være i beredskap hjemme?
Dette ser ikke ut til å være en aktuell problemstilling for den styrende elite, selv om det burde være det.
Toppen på kransekaken bringer Klassekampen i dag. Generalløytnant Robert Mood er nå på glid hva angår en større militær intervensjon i Syria.
Han hevder at tragedien i Syria kan knapt forestilles av noen som ikke har vært der, og det verste vi kan gjøre for syrerne er "ingenting".
Nåvel. Dette er temmelig svevende. Hvem skal den påtenkte intervensjonen angripe? Assad-regimet? Opprørsgruppene? IS? Sunni? Shia? Man må gjerne prøve seg på Assad, det er bare det at da er man opp imot Russlands velsmurte og nyopprustede militærmaskin. Putin har ikke avsluttet sin støtte til Damaskus' sittende regjering.
Det hele legger opp til et nytt, uoversiktlig kaos i regi av en elite som åpenbart ikke forstår at den grunnleggende konflikten er shia/sunni.
De forstår heller ikke islams mentalitet, og tror sikkert at her kan man via dialog finne løsninger. Akkurat som Israel/Araber-konflikten? Der har man jo holdt på noen år, til ingen nytte. Muslimene står fortsatt på at Israel må utslettes, for de bebor landområder hvor det i sin tid bodde noen muslimske arabere (ganske spredt), og det kan ikke godtas at Allahs jord domineres av andre enn muslimer. Muslimer i Nord-Afrika går enda rundt og bærer på drømmen om en gjenerobring av Andalusia, som de dominerte i flere århundrer inntil de ble kastet ut derfra. Ikke hørt om dette? Nei, media er vel ikke overivrige når det gjelder å infomere om slikt. Men det er bare å bite seg merke i at om islam har dominert et område for så å ha blitt kastet ut derfra, så vil de aldri slippe tanken på en gjenerobring.
Konklusjonen er: Si nei til enda et militært eventyr i Midt-Østen.
La Assad bli sittende, han er det minste av to onder. Og dersom man holder seg unna Assad vil man ikke få noen helt unødvendig konfrontasjon med Russland.
Man bør i stedet styrke Assad, for som Saddam en gang skal ha sagt:
Skal man styre et arabisk land, må man ty til harde midler.
De som tror at demokrati og godhetsregime er eksportvare til disse landene tar rett og slett feil.
tirsdag 10. mai 2016
Hvorfor skatteforlik?
I Stortinget har nå alle partier unntatt SV gitt opp sin primære skattepolitikk for å inngå et forlik.
Hvorfor det? Er det fordi man har en eller annen merkelig panikkangst for å legge frem sin egen politikk for velgerne slik at de har alternativer? Det hele kom visstnok i stand da Høyre bøyde sin gummi-ryggrad og gikk med på å bevare fomueskatten som beskatningsform. Da hoppet AP til, og jubelen sto i taket. AP's finanspolitiske talspersom Marianne Martinsen var raskt ute og varslet at når skatteformen ble beholdt kunne de også øke satsene igjen, noe som kanskje hadde blitt løtt vanskelig dersom de hadde måtte ta det hele fra null. I Klassekampen i dag lover AP økt rikingskatt, for de vil redusere forskjellene, som de sier. Formueskatten skal økes om AP vinner i 2017.
Var det dette Høyre så for seg da de brøt sammen og hang vinnermedaljen rundt halsen på AP?
Det skulle bare mangle at AP ikke gikk inn på et forlik som legger alt tilrette for AP's skattepolitikk.
Nå skal jeg sette på trykk et tema som er sterkt tabubelagt på venstresiden. Slikt som dette må man ikke si. Men noen må våge å si det likevel,
Det er klar forskjell både på individers og bedrifters produktivitet. De mest produktive kommer alltid bedre ut økonomisk enn de mindre produktive. Og dermed oppstår det forskjeller.
AP synes å ønske at de mest produktive ikke bare skal forsørge seg selv, men også andre som ikke makter å oppnå samme resultat. For å sette det på spissen: Døgenikter skal kunne leve brukbart
av inntekter de selv ikke har skapt, dvs. produktiv virksomhet de selv ikke har levert.
For dette dreier seg ikke om penger, det dreier seg om produksjon. Det er produksjon som gir velstand, penger er intet annet enn et smøremiddel: Betalingsmiddel, verdimåler og verdioppbevaringsmiddel. Det er pengene som holder de økonomiske transaksjonene i live.
AP bygger hele sitt utvilsomme moralske hegemoni på å prioritere de minst produktive, og stille opp som disses forsikringsselskap. De sender dem et jevnlig forsikringsoppgjør der premien er betalt av andre. Dette er deres begrep om rettferdighet.
AP knytter altså ingen moralske betraktninger til dette å skape inntekter basert på å være produktiv
og risikovillig. Det er nå engang sånn at risiko og avkastning er nøye forbundet med hverandre.
Jo høyere risiko, jo høyere avkastning, og NB! jo større tap når verden ikke går risikotagerens vei.
AP ser ut til å ønske at folk skal ta risiko, skape produksjonsresultat, for deretter å inndra hele eller store deler av risikopremien via skatteseddelen. Man skal ta risiko gratis, eller for knapper og glansbilder.
Når en bedrift er mindre produktiv vil den til slutt risikere å enten gå konkurs eller bli kjøpt opp og restrukturert. AP ser ikke ut til å mene at det er noe galt i dette. Det er jo alltids noe.
Men bedrifter er ikke velgere. Velgerne står i en helt annen stilling, for de kan la seg overtale til å stemme på partiet. Og når partiet da kommer og tilbyr "mindre forskjeller" på "de rikes" bekostning, vil sikkert flere bite på den.
De ser sikkert ikke at det de egentlig lever av er samfunnets totale produksjon, og ikke av inntektsoverøringer fra en gruppe rikere enn dem selv. Det kan være fristende å trekker frem skipsreder John Fredriksen, hatet og foraktet av hele venstresiden. Han arvet ingen penger, og startet med to tomme hender, og jobbet seg opp. I den prosessen har han tatt betydelig risiko, han har tapt penger, men har tjent mer enn han har tapt. Nå har han levert inn sitt norske pass og er blitt kypriot.
Hans virksomhet har skap mange arbeidsplasser som AP ikke hadde kunnet skape. Ikke andre partier heller for den del. Poenget er at man må overlate næringsdrift til de som forstår seg på det, og så må de få beholde mesteparten av risikopremien når det går bra.
Nå har AP lurt de andre partiene trill rundt, og klart å få særlig Høyre til å gå på limpinnen og beholde formueskatten som skatteform. Høyre burde ha forstått hvilkje konsekvenser dette vil kommer til å få. AP vil nå gå til valg på å øke denne skatten, og etter min oppfatning er dette brudd på et inngått forlik. Men det vil nok ingen si høyt.
AP kjører beinhardt på at skatteettelse for de rikeste ikke vil føre til flere arbeidsplasser. De antar sikkert at pengene blir brukt på flere 4 stjernes middager i plysj-salongene. Men dette er en tenkefeil.
Penger kaster ikke av seg dersom man bruker dem opp på uproduktiv virksomhet. Det var ikke slik man ble rik i første omgang, og det er ikke lett å se for seg at dette skal være den foretrukne anvendelsen av penger som staten nå unnlater å oppkreve.
Det virker ikke som om AP forstår begrepet avkastning.
Vi får håpe at når FrP, når de har fordøyd dette, fortsetter sin skattepolitiske linje. De må gå inn for at staten fortsatt skal redusere sitt totale skatteproveny, slik at de som tjener pengene fpr beholde mer av dem.
SV trakk seg ut av forliksforhandlingene, og det tjener dem til ære. Ikke at jeg på noe vis vil ha deres skattepolitikk (ikke noe annet av deres politikk heller) men de viste iallfall at de står for noe. Politiske partier som ikke står for noe men bare må inngå "forlik" på det eneste politikkområdet etter det andre er en vits.
Dette vil gå en stund, men så kommer det grasrotopprør som sørger for å kaste eliten ut av boblen sin.
La ogg håpe at FrP, som ble grunnlagt for å redusere statens makt over den enkelte, redusere beyråkrati, reguleringer, skatter og avgifter, tar til forstanden og nytolker dette såkalte forliket.
Ikke øk formueskatten! Da bør man heller se på skatt på utbytte og aksjegevisner om man vil beskatte de rike mer, noe jeg ikke tror det er noe behov for. Når folk er blitt rike er det som oftest fordi de holder m,ange andre i arbeid. Men dette betyr intet for AP, og heller ikke for Høyre. Det er vanskelig å tro at Høyre nå kan klare å skulle seg vesentlig fra sin hovedkonkurrent. At FrP har fått et skudd for baugen nå når det gjelder å sitte i regjering er også klart.
Det foreliggende "forlik" tjener neppe partiets interesser på sikt. Dette har da også Christian Tybring-Gjedde uttalt, han har også spurt om hva vitsen er med slike forlik, for det fratar velgerne klare alternativer. Men frykt ikke: Det vil nok komme en ny David som vil rokke ved forliksdemokratiet.
Dette burde bli FrP. Men blir det det?
Hvorfor det? Er det fordi man har en eller annen merkelig panikkangst for å legge frem sin egen politikk for velgerne slik at de har alternativer? Det hele kom visstnok i stand da Høyre bøyde sin gummi-ryggrad og gikk med på å bevare fomueskatten som beskatningsform. Da hoppet AP til, og jubelen sto i taket. AP's finanspolitiske talspersom Marianne Martinsen var raskt ute og varslet at når skatteformen ble beholdt kunne de også øke satsene igjen, noe som kanskje hadde blitt løtt vanskelig dersom de hadde måtte ta det hele fra null. I Klassekampen i dag lover AP økt rikingskatt, for de vil redusere forskjellene, som de sier. Formueskatten skal økes om AP vinner i 2017.
Var det dette Høyre så for seg da de brøt sammen og hang vinnermedaljen rundt halsen på AP?
Det skulle bare mangle at AP ikke gikk inn på et forlik som legger alt tilrette for AP's skattepolitikk.
Nå skal jeg sette på trykk et tema som er sterkt tabubelagt på venstresiden. Slikt som dette må man ikke si. Men noen må våge å si det likevel,
Det er klar forskjell både på individers og bedrifters produktivitet. De mest produktive kommer alltid bedre ut økonomisk enn de mindre produktive. Og dermed oppstår det forskjeller.
AP synes å ønske at de mest produktive ikke bare skal forsørge seg selv, men også andre som ikke makter å oppnå samme resultat. For å sette det på spissen: Døgenikter skal kunne leve brukbart
av inntekter de selv ikke har skapt, dvs. produktiv virksomhet de selv ikke har levert.
For dette dreier seg ikke om penger, det dreier seg om produksjon. Det er produksjon som gir velstand, penger er intet annet enn et smøremiddel: Betalingsmiddel, verdimåler og verdioppbevaringsmiddel. Det er pengene som holder de økonomiske transaksjonene i live.
AP bygger hele sitt utvilsomme moralske hegemoni på å prioritere de minst produktive, og stille opp som disses forsikringsselskap. De sender dem et jevnlig forsikringsoppgjør der premien er betalt av andre. Dette er deres begrep om rettferdighet.
AP knytter altså ingen moralske betraktninger til dette å skape inntekter basert på å være produktiv
og risikovillig. Det er nå engang sånn at risiko og avkastning er nøye forbundet med hverandre.
Jo høyere risiko, jo høyere avkastning, og NB! jo større tap når verden ikke går risikotagerens vei.
AP ser ut til å ønske at folk skal ta risiko, skape produksjonsresultat, for deretter å inndra hele eller store deler av risikopremien via skatteseddelen. Man skal ta risiko gratis, eller for knapper og glansbilder.
Når en bedrift er mindre produktiv vil den til slutt risikere å enten gå konkurs eller bli kjøpt opp og restrukturert. AP ser ikke ut til å mene at det er noe galt i dette. Det er jo alltids noe.
Men bedrifter er ikke velgere. Velgerne står i en helt annen stilling, for de kan la seg overtale til å stemme på partiet. Og når partiet da kommer og tilbyr "mindre forskjeller" på "de rikes" bekostning, vil sikkert flere bite på den.
De ser sikkert ikke at det de egentlig lever av er samfunnets totale produksjon, og ikke av inntektsoverøringer fra en gruppe rikere enn dem selv. Det kan være fristende å trekker frem skipsreder John Fredriksen, hatet og foraktet av hele venstresiden. Han arvet ingen penger, og startet med to tomme hender, og jobbet seg opp. I den prosessen har han tatt betydelig risiko, han har tapt penger, men har tjent mer enn han har tapt. Nå har han levert inn sitt norske pass og er blitt kypriot.
Hans virksomhet har skap mange arbeidsplasser som AP ikke hadde kunnet skape. Ikke andre partier heller for den del. Poenget er at man må overlate næringsdrift til de som forstår seg på det, og så må de få beholde mesteparten av risikopremien når det går bra.
Nå har AP lurt de andre partiene trill rundt, og klart å få særlig Høyre til å gå på limpinnen og beholde formueskatten som skatteform. Høyre burde ha forstått hvilkje konsekvenser dette vil kommer til å få. AP vil nå gå til valg på å øke denne skatten, og etter min oppfatning er dette brudd på et inngått forlik. Men det vil nok ingen si høyt.
AP kjører beinhardt på at skatteettelse for de rikeste ikke vil føre til flere arbeidsplasser. De antar sikkert at pengene blir brukt på flere 4 stjernes middager i plysj-salongene. Men dette er en tenkefeil.
Penger kaster ikke av seg dersom man bruker dem opp på uproduktiv virksomhet. Det var ikke slik man ble rik i første omgang, og det er ikke lett å se for seg at dette skal være den foretrukne anvendelsen av penger som staten nå unnlater å oppkreve.
Det virker ikke som om AP forstår begrepet avkastning.
Vi får håpe at når FrP, når de har fordøyd dette, fortsetter sin skattepolitiske linje. De må gå inn for at staten fortsatt skal redusere sitt totale skatteproveny, slik at de som tjener pengene fpr beholde mer av dem.
SV trakk seg ut av forliksforhandlingene, og det tjener dem til ære. Ikke at jeg på noe vis vil ha deres skattepolitikk (ikke noe annet av deres politikk heller) men de viste iallfall at de står for noe. Politiske partier som ikke står for noe men bare må inngå "forlik" på det eneste politikkområdet etter det andre er en vits.
Dette vil gå en stund, men så kommer det grasrotopprør som sørger for å kaste eliten ut av boblen sin.
La ogg håpe at FrP, som ble grunnlagt for å redusere statens makt over den enkelte, redusere beyråkrati, reguleringer, skatter og avgifter, tar til forstanden og nytolker dette såkalte forliket.
Ikke øk formueskatten! Da bør man heller se på skatt på utbytte og aksjegevisner om man vil beskatte de rike mer, noe jeg ikke tror det er noe behov for. Når folk er blitt rike er det som oftest fordi de holder m,ange andre i arbeid. Men dette betyr intet for AP, og heller ikke for Høyre. Det er vanskelig å tro at Høyre nå kan klare å skulle seg vesentlig fra sin hovedkonkurrent. At FrP har fått et skudd for baugen nå når det gjelder å sitte i regjering er også klart.
Det foreliggende "forlik" tjener neppe partiets interesser på sikt. Dette har da også Christian Tybring-Gjedde uttalt, han har også spurt om hva vitsen er med slike forlik, for det fratar velgerne klare alternativer. Men frykt ikke: Det vil nok komme en ny David som vil rokke ved forliksdemokratiet.
Dette burde bli FrP. Men blir det det?
tirsdag 3. mai 2016
Delingsøkonomien
I Klassekampen i dag har en tillitsvalgt for de danske postarbeiderne en kritisk artikkel mot Uber, som han mener truer taxinæringen og fører til lønnsdumping.
Han konsentrerer oppmerksomheten om Uber men kunne sikkert tatt med Air B-n-B.
Historisk sett er dette gammelt nytt. Under den industrielle revolusjonen i England var også spinnere og vevere opprørt da maskinene gjorde sitt inntog innen tekstilproduksjonen. Dengang var det dampmaskinen som erstattet muskelkraft, samt "Spinning Jenny", den nyoppfunne spinnemaskinen, som skapte rabalderet.
Dette førte til at Ludittene så dagens lys. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjonen og som truet deres jobber. Bevegelsen, som startet i 1811, ble oppkalt etter en, muligens mytisk, leder Ned Ludd. I en kort periode var organisasjonen så sterk at de utkjempet regelrette slag med den britiske armeen.
Situasjonen i dag har mange likhetstrekk. Fagforeningene sloss mot trender som kan svekke deres fremforhandlede rettigheter, de ønsker å opprettholde status quo i en verden i endring. Lønn og arbeidsvilkår må vernes.
Dengang som nå er det teknologiske endringer som skaper en ny situasjon.
Som alltid vil vi risikere at noen blir arbeidsledige innenfor rammen av det gamle regimet, mens den nye utviklingen vil skape nye jobber. De som kjemper mot slike som Uber kommer til å tape kampen, det vil ta en del tid, men tape vil de. Vis meg ett historisk tilfelle der nyutvikling av produkter basert på nye ideer og ny teknologi har blitt stanset fordi det ikke passer innenfor fagforeningenes ønskede verden. Det må i så fall skyldes at ideen ikke var god nok til å få markedet til å adoptere den.
Den tillitsvalgte kronikøren sier at "den moderne delingsøkonomien" hverken er
moderne eller delingsøkonomi. Han hevder at selskapet egentlig er mulitnasjonalt med Goldman Sachs som storinvestor. Og da må det dømmes nord og ned.
Han må naturligvis legge til at grov utnyttelse av de ansatte har gjort ledelsen og aksjonærene til millionærer.
Og utnyttelsen består i grov underbetaling, ingen rett til ferie eller pensjon og unndragelse av skatt. Dette representerer en omgåelse av de regler som staten og fagforeningnene i fellesskap har knesatt, bl.a. gjennom en lovgivning som støtter opp under et nå vaklende taxi-monopol.
Det er to spørsmål som ikke stilles her:
Det ene er at det såvidt meg bekjent er komplett frivillig å kjøre Uber, det andre er at det må være en grunn til at publikum ser seg tjent med å bruke tjenesten.
Det er lett å se at billigere taxitjenester i forhold til det rådyre monopolet gjør
Uber populært.
Altså: Folk kjører av egen fri vilje, de får en ekstrainntekt, og i og med at det er frivillig må de kunne ta ferie når de selv vil. Det er fullt mulig å tegne private pensjonsforsikringer hvis pensjon er noe problem.
Problemet for fagforeningene er vel helst at et behagelig, statsstøttet monopol er i ferd med å rakne, slik at nye aktører kommer inn og overtar. En slik utvikling er selvsagt ikke bra for fagforeningstoppenes maktposisjon, og den må jo vernes.
Slike ting som Uber er slett ikke verdens undergang, både sjåfører og publikum ser ut til å trives med tiltaket. De eneste som kan oppleve verdens undergang er de som har vært beskyttet av et monopol med rådyre priser, samt fagforeningslederne. Men dette er som tidligere nevnt intet nytt.
Også Ludittene måtte gi tapt.
Han konsentrerer oppmerksomheten om Uber men kunne sikkert tatt med Air B-n-B.
Historisk sett er dette gammelt nytt. Under den industrielle revolusjonen i England var også spinnere og vevere opprørt da maskinene gjorde sitt inntog innen tekstilproduksjonen. Dengang var det dampmaskinen som erstattet muskelkraft, samt "Spinning Jenny", den nyoppfunne spinnemaskinen, som skapte rabalderet.
Dette førte til at Ludittene så dagens lys. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjonen og som truet deres jobber. Bevegelsen, som startet i 1811, ble oppkalt etter en, muligens mytisk, leder Ned Ludd. I en kort periode var organisasjonen så sterk at de utkjempet regelrette slag med den britiske armeen.
Situasjonen i dag har mange likhetstrekk. Fagforeningene sloss mot trender som kan svekke deres fremforhandlede rettigheter, de ønsker å opprettholde status quo i en verden i endring. Lønn og arbeidsvilkår må vernes.
Dengang som nå er det teknologiske endringer som skaper en ny situasjon.
Som alltid vil vi risikere at noen blir arbeidsledige innenfor rammen av det gamle regimet, mens den nye utviklingen vil skape nye jobber. De som kjemper mot slike som Uber kommer til å tape kampen, det vil ta en del tid, men tape vil de. Vis meg ett historisk tilfelle der nyutvikling av produkter basert på nye ideer og ny teknologi har blitt stanset fordi det ikke passer innenfor fagforeningenes ønskede verden. Det må i så fall skyldes at ideen ikke var god nok til å få markedet til å adoptere den.
Den tillitsvalgte kronikøren sier at "den moderne delingsøkonomien" hverken er
moderne eller delingsøkonomi. Han hevder at selskapet egentlig er mulitnasjonalt med Goldman Sachs som storinvestor. Og da må det dømmes nord og ned.
Han må naturligvis legge til at grov utnyttelse av de ansatte har gjort ledelsen og aksjonærene til millionærer.
Og utnyttelsen består i grov underbetaling, ingen rett til ferie eller pensjon og unndragelse av skatt. Dette representerer en omgåelse av de regler som staten og fagforeningnene i fellesskap har knesatt, bl.a. gjennom en lovgivning som støtter opp under et nå vaklende taxi-monopol.
Det er to spørsmål som ikke stilles her:
Det ene er at det såvidt meg bekjent er komplett frivillig å kjøre Uber, det andre er at det må være en grunn til at publikum ser seg tjent med å bruke tjenesten.
Det er lett å se at billigere taxitjenester i forhold til det rådyre monopolet gjør
Uber populært.
Altså: Folk kjører av egen fri vilje, de får en ekstrainntekt, og i og med at det er frivillig må de kunne ta ferie når de selv vil. Det er fullt mulig å tegne private pensjonsforsikringer hvis pensjon er noe problem.
Problemet for fagforeningene er vel helst at et behagelig, statsstøttet monopol er i ferd med å rakne, slik at nye aktører kommer inn og overtar. En slik utvikling er selvsagt ikke bra for fagforeningstoppenes maktposisjon, og den må jo vernes.
Slike ting som Uber er slett ikke verdens undergang, både sjåfører og publikum ser ut til å trives med tiltaket. De eneste som kan oppleve verdens undergang er de som har vært beskyttet av et monopol med rådyre priser, samt fagforeningslederne. Men dette er som tidligere nevnt intet nytt.
Også Ludittene måtte gi tapt.
mandag 2. mai 2016
Arbeidsledighet
Arbeidsledigheten som skyter fart i disse dager er kritisk. Den skyldes primært at oljeprisen har falt dramatisk (mer enn halvert) og da får det redusert aktivitet
innen leting etter og produksjon av olje. Foreløpig ser det ut til at det primært er vestlandskysten som er rammet, da aktiviteten og bosettingen av oljepersonell i stor grad befinner seg der.
Det er lett å forestille seg hvilke problemer som oppstår når man mister jobben.
Ikke minst hvis man har passert 50 år, da er sannsynligheten for ny jobb svært liten. Erfaring og rutine skattes mindre enn det å ha relativt få år på baken.
Politikerne går i manesjen og diskuterer tiltak mot ledigheten. Opposisjonen prøver å få det til å se ut tom om regjeringen gjør alt for lite, og alt for sent.
Regjeringen på sin side fremhever tiltak som er iverksatt. Enige blir man aldri.
Hva kan regjeringen gjøre, egentlig? Det meste de kan gjøre er å bevilge penger
slik at det offentlige kan ansette flere. De kan også bevilge lønnstilskudd slik at det blir billigere å ansette ledige hender. Regjeringen har bevilget mer penger til bygging av infrastruktur i form av veier og jernbane. Dette vil vel til en viss grad hjelpe, men det vil neppe fange opp alle som mister jobben. Jeg har lest om yngre personer med ingeniørutdsanning som har mistet jobben og ikke klarer å få en ny jobb. Så dette er ikke enkelt.
Men er dette langsiktige løsninger?
Når man tilbyr flere offentlige jobber vil noen av disse ikke ha noen direkte produktiv effekt. Bygging av infrastruktur er imidlertid produktivt, det reduserer reise og transporttid, og dette er bra. Men ellers er det snakk om å kreve inn skatter fra noen for å lønne andre for å utføre oppgaver som ikke fører til økt produksjon. Byråkrati er ikke produktivt.
Hva fører til økt produksjon på sikt? Da må vi ta et fugleperspektiv.
Det er fristende å trekke inn en liten "dings" som har revolusjonert hverdagen vår: Mikroprosessoren. Mikroprosessoren har ført til at noen jobber er blitt overflødige, men den har skapt langt flere andre jobber. IBM og særlig Intel var pionerer på dette området, og det var ikke lett på forhånd å overskue alle de effekter og konsekvenser dette ville få. I dag begynner vi å ane konturene av en ny hverdag, der ny teknologi trenger seg inn på gamle enemerker.
Intet av dette har vært drevet av etterspørsel. Hvorfor skal publikum etterspørre mikroprosessorer? Man vet jo knapt hva de gjør, da må man være dataspesialist. Nei, dette driver frem av stadige oppfinnelser og oppdagelser av entusiastiske mennesker med stor arbeidskapasitet og sterk tro på sine ideer.
Så blir produktet av deres innsats og ideer presentert for markedet. Noen produikter vil floppe, andre ikke. PC'en ble allemannseie, og der var IBM i bresjen. Senere kom flere til. Vi kjenner alle utviklingen frem til nettbrett og mobiltelefon. Hvem kom på å etterspørre mobiltelefonen? Den må tilbys til markedet, og så må folk bli satt i stand til å avdekke sitt behov for å gjøre hverdagen enklere for seg selv. Hvis noen skal tilby nye løsninger må også noen
ta risikoen og sende det ut på markedet. Hvis det går bra tjener alle på det.
De som satser på nye ideer tar en risiko. Alle vil ikke lykkes, men noen vil det
For å sikre at flest mulig skal lykkes må myndighetene legge tilrette for det.
De som tar risiko må få betalt for dette, det vil si at staten ikke må inkassere pengene gjennom skatter og avgifter. Det er meget vanskelig å tenke seg at en formue kan bli skapt uten at noen tar risiko. Risikotagere må premieres og ikke straffes. De aller fleste bedrifter i Norge har få ansatte. Men tilsammen blir det mange, og den beste måten å takle arbeidsledigheten på lang sikt er å stimulere til at stadig flere småbedrifter ser dagens lys. De som er eldre og har mistet jobben i oljeindustrien har utvilsomt mye kompetanse å by på. Da kunne man hatt et program som støttet disse i å etablere egen virksomhet. Dette passer ikke for alle, men de det passer for kan få et puff i riktig retning.
innen leting etter og produksjon av olje. Foreløpig ser det ut til at det primært er vestlandskysten som er rammet, da aktiviteten og bosettingen av oljepersonell i stor grad befinner seg der.
Det er lett å forestille seg hvilke problemer som oppstår når man mister jobben.
Ikke minst hvis man har passert 50 år, da er sannsynligheten for ny jobb svært liten. Erfaring og rutine skattes mindre enn det å ha relativt få år på baken.
Politikerne går i manesjen og diskuterer tiltak mot ledigheten. Opposisjonen prøver å få det til å se ut tom om regjeringen gjør alt for lite, og alt for sent.
Regjeringen på sin side fremhever tiltak som er iverksatt. Enige blir man aldri.
Hva kan regjeringen gjøre, egentlig? Det meste de kan gjøre er å bevilge penger
slik at det offentlige kan ansette flere. De kan også bevilge lønnstilskudd slik at det blir billigere å ansette ledige hender. Regjeringen har bevilget mer penger til bygging av infrastruktur i form av veier og jernbane. Dette vil vel til en viss grad hjelpe, men det vil neppe fange opp alle som mister jobben. Jeg har lest om yngre personer med ingeniørutdsanning som har mistet jobben og ikke klarer å få en ny jobb. Så dette er ikke enkelt.
Men er dette langsiktige løsninger?
Når man tilbyr flere offentlige jobber vil noen av disse ikke ha noen direkte produktiv effekt. Bygging av infrastruktur er imidlertid produktivt, det reduserer reise og transporttid, og dette er bra. Men ellers er det snakk om å kreve inn skatter fra noen for å lønne andre for å utføre oppgaver som ikke fører til økt produksjon. Byråkrati er ikke produktivt.
Hva fører til økt produksjon på sikt? Da må vi ta et fugleperspektiv.
Det er fristende å trekke inn en liten "dings" som har revolusjonert hverdagen vår: Mikroprosessoren. Mikroprosessoren har ført til at noen jobber er blitt overflødige, men den har skapt langt flere andre jobber. IBM og særlig Intel var pionerer på dette området, og det var ikke lett på forhånd å overskue alle de effekter og konsekvenser dette ville få. I dag begynner vi å ane konturene av en ny hverdag, der ny teknologi trenger seg inn på gamle enemerker.
Intet av dette har vært drevet av etterspørsel. Hvorfor skal publikum etterspørre mikroprosessorer? Man vet jo knapt hva de gjør, da må man være dataspesialist. Nei, dette driver frem av stadige oppfinnelser og oppdagelser av entusiastiske mennesker med stor arbeidskapasitet og sterk tro på sine ideer.
Så blir produktet av deres innsats og ideer presentert for markedet. Noen produikter vil floppe, andre ikke. PC'en ble allemannseie, og der var IBM i bresjen. Senere kom flere til. Vi kjenner alle utviklingen frem til nettbrett og mobiltelefon. Hvem kom på å etterspørre mobiltelefonen? Den må tilbys til markedet, og så må folk bli satt i stand til å avdekke sitt behov for å gjøre hverdagen enklere for seg selv. Hvis noen skal tilby nye løsninger må også noen
ta risikoen og sende det ut på markedet. Hvis det går bra tjener alle på det.
De som satser på nye ideer tar en risiko. Alle vil ikke lykkes, men noen vil det
For å sikre at flest mulig skal lykkes må myndighetene legge tilrette for det.
De som tar risiko må få betalt for dette, det vil si at staten ikke må inkassere pengene gjennom skatter og avgifter. Det er meget vanskelig å tenke seg at en formue kan bli skapt uten at noen tar risiko. Risikotagere må premieres og ikke straffes. De aller fleste bedrifter i Norge har få ansatte. Men tilsammen blir det mange, og den beste måten å takle arbeidsledigheten på lang sikt er å stimulere til at stadig flere småbedrifter ser dagens lys. De som er eldre og har mistet jobben i oljeindustrien har utvilsomt mye kompetanse å by på. Da kunne man hatt et program som støttet disse i å etablere egen virksomhet. Dette passer ikke for alle, men de det passer for kan få et puff i riktig retning.
fredag 29. april 2016
Qureshi utfordrer
Fahad Qureshi, leder i islam.net, utfordrer i dagens Klassekampen, der han
angriper Sylvi Listhaugs syn på ytringsfrihetem.
Islam.net har invitert den kontroversielle imamen Haitham al-Haddad til et møte i Oslo, og denne imamen har gjort seg kjent ved bl.a. å gå inn for steining, avkapping av lemmer og dødsstraff for homofili.
Dette kaller Qureshi "tvetydige sitater tatt ut av kontekst".
Innvandringsministeren vil se på om vi kan forby innreise for såkalte hatpredikanter hvis budskap ikke ønsker vestlige verdier vel.
Qureshi spør: Hvem har rett til å definere hva en norsk verdi er? Er det flertallet? Han påpeker at FrP og innvandringsministeren har en annen forståelse av norske verdier enn en rekke andre politiske partier, f.eks i asylpolitikken. Og regnes ikke KrF's mange sosialkonservative verdier som norske, selv om de fleste nordmenn ikke deler dem?
Hva med kirkens seksualmoral? Folk flest går ikke i kirken, er da kirkens verdier fortsatt "norske"?
Verdier er naturligvis forskjellige til en viss grad, og at kirken/KrF kanskje har sakket noe akterut på den veien utviklingen har gått er mulig.
Eller, at man ønsker å gå en annen vei. Utviklingen har gått bort fra det Quershi kaller en sosialkonservativ linje. I stedet har individuell frihet og indivduelle preferanser fått større spillerom.
(Jeg trodde forøvrig at islam.net også sto for en strengt "sosialkonservativ" linje.)
Quershi sier at han og de fleste unge muslimer i Norge er født og oppvokst her.
For dem er Norge hjemlandet
"Selv om enkelte av våre verdier skiller seg fra flertallet i Norge er våre verdier norske" hevder han. Her tillater jeg meg å ta dissens.
Verdier som stening, dødsstraff for homofili, æresdrap, straff ved avkapping av lemmer og anti likestilling mellom kjønnene er importerte verdier fra foreldrenes hjemland. islam.net ble f.eks. for en tid tilbake kritisert fordi de avholdt et møte i lokalene til Høyskolen i Oslo og Akershus der kvinnene måtte gå inn en egen inngang. Akkurat som i moskeen.
HiOA ble også (med rette etter min mening) kritisert for å leie ut sine lokaler til slike formørkede tildragelser.
Mitt poeng er at den type verdier som her er listet opp aldri kan bli norske. Vår bakgrunn er en helt annen, og vi bør ikke gi rom for at det islam.nets leder kaller norske verdier skal få aksept. Det vil være å akseptere at vi må gå over 1000 år tilbake i tid.
Han sier videre: "Vi er ikke innvandrere eller besøkende i Norge, vi er nordmenn.
Så vennligst ikke lag dette skillet hvor flertallet er "vi nordmenn" og minoriteten
"dere muslimer".
Jeg vet ikke om vi kan være så vennlige å etterkomme dette når vi da må akseptere holdninger og adferd som går over 1000 år tilbake i tid.
Ellers synes jeg man like godt fritt kan la de imamer som islam.net inviterer få reise inn. Jeg er tilhenger av ytringsfrihet, grensen går ved trusler og ærekrenkelser. Hvorfor ikke invitere slike imamer som gjester i TV-studio og la dem få ordet fritt?
Selv om de kanskje vil si andre ting enn de ville ha sagt på hjemlandets TV på hjemlandets språk, tror jeg nok at vi ville ha gjennomskuet dem. Iallfall noen av oss.
Deres sosialkonservative ideologi ville neppe ha slått an her.
Jeg tror vi har styrke og identitet god nok til å avvise ideologien og religionen islam. Så kan ingen av dem beskylde oss for å ville begrense en ytringsfrihet de selv hater, og helst vil avskaffe.
angriper Sylvi Listhaugs syn på ytringsfrihetem.
Islam.net har invitert den kontroversielle imamen Haitham al-Haddad til et møte i Oslo, og denne imamen har gjort seg kjent ved bl.a. å gå inn for steining, avkapping av lemmer og dødsstraff for homofili.
Dette kaller Qureshi "tvetydige sitater tatt ut av kontekst".
Innvandringsministeren vil se på om vi kan forby innreise for såkalte hatpredikanter hvis budskap ikke ønsker vestlige verdier vel.
Qureshi spør: Hvem har rett til å definere hva en norsk verdi er? Er det flertallet? Han påpeker at FrP og innvandringsministeren har en annen forståelse av norske verdier enn en rekke andre politiske partier, f.eks i asylpolitikken. Og regnes ikke KrF's mange sosialkonservative verdier som norske, selv om de fleste nordmenn ikke deler dem?
Hva med kirkens seksualmoral? Folk flest går ikke i kirken, er da kirkens verdier fortsatt "norske"?
Verdier er naturligvis forskjellige til en viss grad, og at kirken/KrF kanskje har sakket noe akterut på den veien utviklingen har gått er mulig.
Eller, at man ønsker å gå en annen vei. Utviklingen har gått bort fra det Quershi kaller en sosialkonservativ linje. I stedet har individuell frihet og indivduelle preferanser fått større spillerom.
(Jeg trodde forøvrig at islam.net også sto for en strengt "sosialkonservativ" linje.)
Quershi sier at han og de fleste unge muslimer i Norge er født og oppvokst her.
For dem er Norge hjemlandet
"Selv om enkelte av våre verdier skiller seg fra flertallet i Norge er våre verdier norske" hevder han. Her tillater jeg meg å ta dissens.
Verdier som stening, dødsstraff for homofili, æresdrap, straff ved avkapping av lemmer og anti likestilling mellom kjønnene er importerte verdier fra foreldrenes hjemland. islam.net ble f.eks. for en tid tilbake kritisert fordi de avholdt et møte i lokalene til Høyskolen i Oslo og Akershus der kvinnene måtte gå inn en egen inngang. Akkurat som i moskeen.
HiOA ble også (med rette etter min mening) kritisert for å leie ut sine lokaler til slike formørkede tildragelser.
Mitt poeng er at den type verdier som her er listet opp aldri kan bli norske. Vår bakgrunn er en helt annen, og vi bør ikke gi rom for at det islam.nets leder kaller norske verdier skal få aksept. Det vil være å akseptere at vi må gå over 1000 år tilbake i tid.
Han sier videre: "Vi er ikke innvandrere eller besøkende i Norge, vi er nordmenn.
Så vennligst ikke lag dette skillet hvor flertallet er "vi nordmenn" og minoriteten
"dere muslimer".
Jeg vet ikke om vi kan være så vennlige å etterkomme dette når vi da må akseptere holdninger og adferd som går over 1000 år tilbake i tid.
Ellers synes jeg man like godt fritt kan la de imamer som islam.net inviterer få reise inn. Jeg er tilhenger av ytringsfrihet, grensen går ved trusler og ærekrenkelser. Hvorfor ikke invitere slike imamer som gjester i TV-studio og la dem få ordet fritt?
Selv om de kanskje vil si andre ting enn de ville ha sagt på hjemlandets TV på hjemlandets språk, tror jeg nok at vi ville ha gjennomskuet dem. Iallfall noen av oss.
Deres sosialkonservative ideologi ville neppe ha slått an her.
Jeg tror vi har styrke og identitet god nok til å avvise ideologien og religionen islam. Så kan ingen av dem beskylde oss for å ville begrense en ytringsfrihet de selv hater, og helst vil avskaffe.
torsdag 28. april 2016
Vrengebilder?
Professor Bjørn Olav Utvik ved UiO (professor i noe så fint som Midtøsten og Nord-Afrikastudier) hevder at Siv Jensen og FrP's forståelse av islamisme er rent tøv. Han hevder dette i Klassekampen i dag 28.4.2016 under tittelen "Farlige vrengebilder".
Siv sa sin mening om islamisme på partiets landsmøte forrige helg: "Islamisme er ikke noe annet enn nazisme i sin verste form." Nå kan vi jo diskutere utsagnet "nazisme i sin verste form", for det har da akademia og venstresiden utlagt slik at det skal finnes en nazisme som har en ikke fullt så ille form. De fleste med benene på jorden skjønner sikkert at dette er flisespikkeri, uten reell betydning.
Jeg vil foreslå at man tolker utsagnet som en kraftig understrekning av at nazisme er virkelig ille (noe den beviselig er), og ikke at det finnes ulike varianter av nazisme der noen er bedre enn andre. Jeg vil forstå det slik at det verste som fins er slike totalitære ideologier, enten vi snakker om nazisme, kommunisme eller islamisme.
Professor Utvik går aller nådigst med på at han kunne hatt en viss forståelse for
Sivs utsagn om vi snakket om IS. Men dette er også upresist sier han, for IS' ideologi har lite med Hitlers ideologi å gjøre.
Da må spørsmålet faktisk bli: Hvilken virkelighetskontakt har professoren?
Dette må jo bety at IS ikke vil jøder og homofile til livs, at kvinner og menn er likestilte, og at IS ikke er rasistisk i sin tilnærming. Det skulle vært interessant å visst hvordan han grunngir dette.
Professoren skal drive med "studier" av Midt-Østen osv. Men hva har han studert av den mest fremtredende ideologien i nevnte regioner, nemlig islam?
Islam har en rigid klasseindeling.
På topp kommer muslimske menn, som er det ypperste menneskematerialet som tilbys denne verden.
Dernest kommer muslimske kvinner, og så kommer annerledes troende menn og kvinner.
Dette praktiseres i henhold til koranen den dag i dag i Saudi Arabia, og dette ser vi av prislisten for "blodpenger", det man må betale offerets familie om man skulle komme i skade for å drepe et familiemedlem:
Muslimsk mann 100.000 Riyal
Muslimsk kvinne 50.000 Riyal
Kristen mann 50.000 Riyal
Kristen kvinne 25.000 Riyal
Hindu mann 6.666 Riyal
Hindu kvinne 3.333 Riyal
Utvik gjentar en påstand som er svært populær i det norske kommentariatet på venstresiden og i akademia:
Andre islamist-bevegelser enn IS er ikke "så ille". Det muslimske brorskap er iflg. Utvik noe man åpenbart må kunne leve med, for dette nevnes sammen med Nahda-partiet i Tunisia, som har tillegger æren for at det skjøre demokratiet som ble etablert i landet i 2011 har overlevd. Dertil kommer Partiet for rettferdighet og utvikling i Marokko som har regjert siden 2011.
Iflg Utviks oppfatning har Det muslimske brorskaps ideer om et godt islamistisk samfunn lite å gjøre med IS terrostyre, der IS har kontrollen.
Utvik synes å stille seg positiv til det han kaller et godt islamsk samfunn.
Hva legger han i dette? Hva er godt? Han hevder at islamistiske partier utgjør en sterk kraft for demokratisering i Midtøsten.
Meget interessant.
Hva vet han da om islam? Innen islam tar man avstand fra menneskeskapte lover. Det finnes kun en lov, nemlig Alllahs lov, sharia. (Sharia betyr bokstavelig "veien som fører til vann", og vann er i ørkenstrøk naturlig nok en skattet vare)
Det eneste demokratiske muslimer kan befatte seg med er valg av sine ledere.
Lovgivning må bygge på sharia, med den strukturelle disktriminering (se ovenfor) og de bestialske straffemetoder dette kan innebære. Bare se til Saudi Arabia. Vil vi sammenligen oss med dem?
Mener Utvik at et det er et godt samfunn når avvikende seksuelle minoriteter forføles og drepes? At jøder og kristne forfølges? At ingen religionsfrihet finner sted, og at politisk frihet ikke finnes dersom et parti vil basere seg på liberale verdier slik vi kjenner dem i Vesten? At ytringsfrihet er forbudt?
Etter min oppfatning leder Utviks manglede virkelighetskontakt ut i absurde resonnmeneter, der han antagelig ikke kan forstå hva det innebærer når han sier følgende: "Ordet islamisme er såvel i muslimske land som her hjemme i full bruk om alle bevegelser som knytter sine ideerom et bedre samfunn til tanken om en tettere etterlevelse av islams idealer".
Så rosenrødt! Og absurd. Eller mener virkelig professoren at "islamske idealer"
er noe som fortjener vårt forsvar? Han prøver å late som om islam ikke er totalitær ved å benekte at islamisme per definisjon er antidemokratisk.
Han synes å mene at man må være fornøyd som demokrat dersom man kan velge sin president, men ellers må etterleve en uforanderlig doktrine som ikke
kan kritiseres, for den er gitt av Allah. Jeg tror professoren må ha blitt lurt trill rundt i en smart skjønnmalingesprosess som vi så vel kjenner til i Midtøsten.
Man sier en ting til vestlige, og så sier man sannheten til sine egne. Det kalles Taqiyya (løgn) og kitman (forstillelse), og dette har de rotfestede tradisjoner for.
Og professor Utvik er en av flere nyttige idioter. Bare man kan ramme Siv Jensen er visst alt lov.
Siv sa sin mening om islamisme på partiets landsmøte forrige helg: "Islamisme er ikke noe annet enn nazisme i sin verste form." Nå kan vi jo diskutere utsagnet "nazisme i sin verste form", for det har da akademia og venstresiden utlagt slik at det skal finnes en nazisme som har en ikke fullt så ille form. De fleste med benene på jorden skjønner sikkert at dette er flisespikkeri, uten reell betydning.
Jeg vil foreslå at man tolker utsagnet som en kraftig understrekning av at nazisme er virkelig ille (noe den beviselig er), og ikke at det finnes ulike varianter av nazisme der noen er bedre enn andre. Jeg vil forstå det slik at det verste som fins er slike totalitære ideologier, enten vi snakker om nazisme, kommunisme eller islamisme.
Professor Utvik går aller nådigst med på at han kunne hatt en viss forståelse for
Sivs utsagn om vi snakket om IS. Men dette er også upresist sier han, for IS' ideologi har lite med Hitlers ideologi å gjøre.
Da må spørsmålet faktisk bli: Hvilken virkelighetskontakt har professoren?
Dette må jo bety at IS ikke vil jøder og homofile til livs, at kvinner og menn er likestilte, og at IS ikke er rasistisk i sin tilnærming. Det skulle vært interessant å visst hvordan han grunngir dette.
Professoren skal drive med "studier" av Midt-Østen osv. Men hva har han studert av den mest fremtredende ideologien i nevnte regioner, nemlig islam?
Islam har en rigid klasseindeling.
På topp kommer muslimske menn, som er det ypperste menneskematerialet som tilbys denne verden.
Dernest kommer muslimske kvinner, og så kommer annerledes troende menn og kvinner.
Dette praktiseres i henhold til koranen den dag i dag i Saudi Arabia, og dette ser vi av prislisten for "blodpenger", det man må betale offerets familie om man skulle komme i skade for å drepe et familiemedlem:
Muslimsk mann 100.000 Riyal
Muslimsk kvinne 50.000 Riyal
Kristen mann 50.000 Riyal
Kristen kvinne 25.000 Riyal
Hindu mann 6.666 Riyal
Hindu kvinne 3.333 Riyal
Utvik gjentar en påstand som er svært populær i det norske kommentariatet på venstresiden og i akademia:
Andre islamist-bevegelser enn IS er ikke "så ille". Det muslimske brorskap er iflg. Utvik noe man åpenbart må kunne leve med, for dette nevnes sammen med Nahda-partiet i Tunisia, som har tillegger æren for at det skjøre demokratiet som ble etablert i landet i 2011 har overlevd. Dertil kommer Partiet for rettferdighet og utvikling i Marokko som har regjert siden 2011.
Iflg Utviks oppfatning har Det muslimske brorskaps ideer om et godt islamistisk samfunn lite å gjøre med IS terrostyre, der IS har kontrollen.
Utvik synes å stille seg positiv til det han kaller et godt islamsk samfunn.
Hva legger han i dette? Hva er godt? Han hevder at islamistiske partier utgjør en sterk kraft for demokratisering i Midtøsten.
Meget interessant.
Hva vet han da om islam? Innen islam tar man avstand fra menneskeskapte lover. Det finnes kun en lov, nemlig Alllahs lov, sharia. (Sharia betyr bokstavelig "veien som fører til vann", og vann er i ørkenstrøk naturlig nok en skattet vare)
Det eneste demokratiske muslimer kan befatte seg med er valg av sine ledere.
Lovgivning må bygge på sharia, med den strukturelle disktriminering (se ovenfor) og de bestialske straffemetoder dette kan innebære. Bare se til Saudi Arabia. Vil vi sammenligen oss med dem?
Mener Utvik at et det er et godt samfunn når avvikende seksuelle minoriteter forføles og drepes? At jøder og kristne forfølges? At ingen religionsfrihet finner sted, og at politisk frihet ikke finnes dersom et parti vil basere seg på liberale verdier slik vi kjenner dem i Vesten? At ytringsfrihet er forbudt?
Etter min oppfatning leder Utviks manglede virkelighetskontakt ut i absurde resonnmeneter, der han antagelig ikke kan forstå hva det innebærer når han sier følgende: "Ordet islamisme er såvel i muslimske land som her hjemme i full bruk om alle bevegelser som knytter sine ideerom et bedre samfunn til tanken om en tettere etterlevelse av islams idealer".
Så rosenrødt! Og absurd. Eller mener virkelig professoren at "islamske idealer"
er noe som fortjener vårt forsvar? Han prøver å late som om islam ikke er totalitær ved å benekte at islamisme per definisjon er antidemokratisk.
Han synes å mene at man må være fornøyd som demokrat dersom man kan velge sin president, men ellers må etterleve en uforanderlig doktrine som ikke
kan kritiseres, for den er gitt av Allah. Jeg tror professoren må ha blitt lurt trill rundt i en smart skjønnmalingesprosess som vi så vel kjenner til i Midtøsten.
Man sier en ting til vestlige, og så sier man sannheten til sine egne. Det kalles Taqiyya (løgn) og kitman (forstillelse), og dette har de rotfestede tradisjoner for.
Og professor Utvik er en av flere nyttige idioter. Bare man kan ramme Siv Jensen er visst alt lov.
onsdag 27. april 2016
Er alle kulturer like bra?
Kulturrelativister hevder hårdnakket at man ikke kan sammenligne kulturer,
for hver kultur må bedømmes ut fra sine egne premisser. Man gjentar altså den gamle påstanden om at man ikke kan sammenligne epler og pærer, eller bananer. Derfor skal vi betrakte alle som like gode, men hver på sin måte.
Jeg tillater meg å være uenig i dette. Jeg mener vestlig kultur er overlegen, den har også bevist seg overlegen.
Vesten har vært igjennom renessansen og opplysningstiden, da rasjonell tenkning og vitenskapelig tilnærming til verden skjøt fart. Den katolske kirke
mistet stadig mer innflytelse da folk fikk øynene opp for at kirkelig dogmatikk som en måte å tilnærme seg verden på hadde alternativer.
Kristendommen har maktet å føle utviklingen i stor grad, og fornekter ikke vitenskapelige resultater. Thomas Aquinas var klar på at religion og vitenskap kunne eksistere sammen. Et grunnleggende premiss for dette er Jesu utsagn om at religion og politikk ikke hører sammern. "Mitt rike er ikke av denne verden"
og "gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". Dette forteller oss noe essensielt om synet på verden og det hinsidige.
Den rake motsetningen er islamsk kultur. Profeten Mohammed fremholdes som det mest perfekte menneske som har levet, og hans eksempel bør følges av alle.
Profetens adferd er svært godt dokumentert. Og koranen inneholder detaljerte forskrifter om hvordan man skal leve sine liv, helt ned til det trivielle, som toalettbesøk. Her er intet skille mellom politikk og religion. Det å kjempe og dø for Allahs sak er den fremste anbefaling, da får man direkte inngang til paradiset, og slipper å vente i graven til dommens dag.
Man pålegges også å mene at jorden er flat, to koranvers forteller at jorden brer seg ut i universet som et teppe, for oss til å gå på. Sist jeg sjekket var tepper flate. Og de mest bokstavtro hevder også at det er blasfemi å påstå at jorden er rund. Intet i koranen kan forandres, så her har man et problem. Allah vet alt og ser alt, så åpenbare vitenskapelige resultater må benektes fordi det ikke samsvarer med koranens tekster. Hvordan kan en kultur som ikke har gjennomgått opplysningstiden, men henger igjen i fortiden på denne måten være like god som vår vestlige kultur?
Hva er det i så fall relativistene mener når de hevder at alle kulturer er like bra?
Vår vestlige kultur har frembragt teknologiske, medisinske og vitenskapelige
fremskritt som bakevjekulturer a la islam bare kan drømme om.
Hvem er det som vinner Nobelprisene i fysikk, kjemi og medisin? Hvor mange bakevjekulturelle figurerer der? Hvis man velger å se bort fra dette må det vel være fordi man ikke anser en Nobelpris som særlig betydningsfull?
I så fall skulle jeg gjerne hørt begrunnelsen for dette. Man ser nok at det er et lite dilemma ute og går her, og det fortier man helst.
Mohammed Al-Ghazali (1058-1111) er en fremtredende islamsk teolog, jurist og filosof. AL-Ghazali var sterkt ortodoks, samtidig som han var sufist (sufisme=islamsk mystisisme), og han hevdet at den eneste sanne vei til erkjkennelse om verden gikk via koranen. Dette fikk ødeleggende betydning for
islamsk vitenskapelig innsats. I en lengere periode før hans tid sto islamsk ortodoksi svakere, og da var det lettere å gi seg i kast med kritisk og rasjonell tenkning. Men Al-Ghazali fikk stoppet den rasjonelle tilnærmingen til verden, den skulle nå kun være basert på koranen.
Jeg vet ikke hvor mye kulturrelativistene vet om dette. Ting kan tyde på at det må være lite eller ingen ting. For de hevder faktisk at en kultur som baserer seg på en kritisk, rasjonell vitenskapelig tilnærming til verden må finne seg i å bli sidestilt med en kultur som man fristes til å kalle okkult. Eller ser de ikke hva
basisen for teknologiske fremskritt og velstandsøkning er?
Vår kultur har ytringsfrihet, islamsk kultur har det ikke. Å kunne ytre seg fritt uten redsel for sanksjoner og straff er en viktig forutsetning for å kunne lansere nye ideer og resonnmeneter. Det er en viktig forutsetning for å kunne tenke fritt.
Heller ikke i Vesten kunne man alltid det, eksempelvis Galileo Galileis observasjoner av universet forteller tydelig hva som skjer (og ikke bør skje) når man har et ortodokst meningspoliti i posisjon. Vesten har i dag kvittet seg med dette meningspolitiet, det har forvitret i møte med nakne fakta. Islam har ikke klart dette. Derfor er vestlig kultur en fremskrittsvennlig kultur, som tør å tenke nye tanker. Islam henger igjen i Al-Ghazalis påbud om kun å erkjenne verden via koranens tekster. Disse to stømningene (islam kan kanskje ikke kalles en streømning, men en stillstand) skal altså være like bra for menneskene iflg. kulturrelativistene.
Jeg foreslår at vi viser kulturrelativistene fingeren ved enhver anledning.
for hver kultur må bedømmes ut fra sine egne premisser. Man gjentar altså den gamle påstanden om at man ikke kan sammenligne epler og pærer, eller bananer. Derfor skal vi betrakte alle som like gode, men hver på sin måte.
Jeg tillater meg å være uenig i dette. Jeg mener vestlig kultur er overlegen, den har også bevist seg overlegen.
Vesten har vært igjennom renessansen og opplysningstiden, da rasjonell tenkning og vitenskapelig tilnærming til verden skjøt fart. Den katolske kirke
mistet stadig mer innflytelse da folk fikk øynene opp for at kirkelig dogmatikk som en måte å tilnærme seg verden på hadde alternativer.
Kristendommen har maktet å føle utviklingen i stor grad, og fornekter ikke vitenskapelige resultater. Thomas Aquinas var klar på at religion og vitenskap kunne eksistere sammen. Et grunnleggende premiss for dette er Jesu utsagn om at religion og politikk ikke hører sammern. "Mitt rike er ikke av denne verden"
og "gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". Dette forteller oss noe essensielt om synet på verden og det hinsidige.
Den rake motsetningen er islamsk kultur. Profeten Mohammed fremholdes som det mest perfekte menneske som har levet, og hans eksempel bør følges av alle.
Profetens adferd er svært godt dokumentert. Og koranen inneholder detaljerte forskrifter om hvordan man skal leve sine liv, helt ned til det trivielle, som toalettbesøk. Her er intet skille mellom politikk og religion. Det å kjempe og dø for Allahs sak er den fremste anbefaling, da får man direkte inngang til paradiset, og slipper å vente i graven til dommens dag.
Man pålegges også å mene at jorden er flat, to koranvers forteller at jorden brer seg ut i universet som et teppe, for oss til å gå på. Sist jeg sjekket var tepper flate. Og de mest bokstavtro hevder også at det er blasfemi å påstå at jorden er rund. Intet i koranen kan forandres, så her har man et problem. Allah vet alt og ser alt, så åpenbare vitenskapelige resultater må benektes fordi det ikke samsvarer med koranens tekster. Hvordan kan en kultur som ikke har gjennomgått opplysningstiden, men henger igjen i fortiden på denne måten være like god som vår vestlige kultur?
Hva er det i så fall relativistene mener når de hevder at alle kulturer er like bra?
Vår vestlige kultur har frembragt teknologiske, medisinske og vitenskapelige
fremskritt som bakevjekulturer a la islam bare kan drømme om.
Hvem er det som vinner Nobelprisene i fysikk, kjemi og medisin? Hvor mange bakevjekulturelle figurerer der? Hvis man velger å se bort fra dette må det vel være fordi man ikke anser en Nobelpris som særlig betydningsfull?
I så fall skulle jeg gjerne hørt begrunnelsen for dette. Man ser nok at det er et lite dilemma ute og går her, og det fortier man helst.
Mohammed Al-Ghazali (1058-1111) er en fremtredende islamsk teolog, jurist og filosof. AL-Ghazali var sterkt ortodoks, samtidig som han var sufist (sufisme=islamsk mystisisme), og han hevdet at den eneste sanne vei til erkjkennelse om verden gikk via koranen. Dette fikk ødeleggende betydning for
islamsk vitenskapelig innsats. I en lengere periode før hans tid sto islamsk ortodoksi svakere, og da var det lettere å gi seg i kast med kritisk og rasjonell tenkning. Men Al-Ghazali fikk stoppet den rasjonelle tilnærmingen til verden, den skulle nå kun være basert på koranen.
Jeg vet ikke hvor mye kulturrelativistene vet om dette. Ting kan tyde på at det må være lite eller ingen ting. For de hevder faktisk at en kultur som baserer seg på en kritisk, rasjonell vitenskapelig tilnærming til verden må finne seg i å bli sidestilt med en kultur som man fristes til å kalle okkult. Eller ser de ikke hva
basisen for teknologiske fremskritt og velstandsøkning er?
Vår kultur har ytringsfrihet, islamsk kultur har det ikke. Å kunne ytre seg fritt uten redsel for sanksjoner og straff er en viktig forutsetning for å kunne lansere nye ideer og resonnmeneter. Det er en viktig forutsetning for å kunne tenke fritt.
Heller ikke i Vesten kunne man alltid det, eksempelvis Galileo Galileis observasjoner av universet forteller tydelig hva som skjer (og ikke bør skje) når man har et ortodokst meningspoliti i posisjon. Vesten har i dag kvittet seg med dette meningspolitiet, det har forvitret i møte med nakne fakta. Islam har ikke klart dette. Derfor er vestlig kultur en fremskrittsvennlig kultur, som tør å tenke nye tanker. Islam henger igjen i Al-Ghazalis påbud om kun å erkjenne verden via koranens tekster. Disse to stømningene (islam kan kanskje ikke kalles en streømning, men en stillstand) skal altså være like bra for menneskene iflg. kulturrelativistene.
Jeg foreslår at vi viser kulturrelativistene fingeren ved enhver anledning.
tirsdag 26. april 2016
Ytringsfriheten i fare
Ytringsfrihet er å fritt kunne si ting som andre ikke liker. Dette betyr at ytringsfriheten også omfatter at man fritt kan si ting som "krenker følelser", ikke minst religiøse følelser. Ytringsfrihet er alle friheters mor, og er etter min oppfatning viktigst av alt. Ikke til forkleinelse for andre friheter som økonomisk frihet, politisk frihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet. Uten ytringsfrihet ser vi at andre friheter blir skadelidende.
Totalitære krefter vil alltid søke å begrense ytringsfriheten, helst avskaffe den.
Venstresiden i Norge har introdusert et fiffig begrep: Ytringsansvar.
Hva betyr det? Det kan vel ikke bety annet enn at de som ytrer seg slik denne flokken ikke liker må bli stilt til ansvar. Hva legger de i dette? Ytringsfriheten er i sin natur slik at noen kan bli krenket av et utsagn. Den krenkede har innenfor det samme regimet full anledning til å slå tilbake. Men den politisk korrekte venstresiden er ikke tilfreds med det. Så indirekte må det være snakk om ikke bare ansvar, men å bli stilt til ansvar og møte sanksjoner i en passende form.
Saken ble spesielt aktuell da Saudi Arabia i en utspørring i FN's menneskerettsråd kritiserte Norge og anklaget oss for å bryte menneskerettene.
Dette skjedde i 2014.
Saudi-Arabia og andre muslimske land kritiserte i utspørringen Norge for å ikke gjøre nok for den muslimske delen av befolkningen.
Hva da "nok" ? Har ikke muslimer med lovlig opphold i Norge tilgang på de samme velferdsgoder som nordmenn? Hvis ikke var det noe av en nyhet.
Saudi-Arabia uttrykte videre bekymring for økning i tilfeller av volds- og voldtektsforbrytelser, samt økte forskjeller mellom fattige og rike. Landet bemerket også at hatkriminaliteten mot muslimer i Norge fortsetter.
Begrepsbruken er frapperende. Kritiske ytringer får navnet "hatkriminalitet".
Kriminalitet er jo som kjent straffbart, så da er det vel straffbart å hate noen.
Men kommer ikke dette i en viss grad an på hvilken adferd de såkalte hatobjektene legger opp til? Skal enhver adferd utløse alminnelig anerkjennelse og hatets motsetning, kjærlighet? Begreper som hatkriminalitet har et klart siktemål: Innskrenking av yrtringsfriheten. Ytringer man ikke liker vil lett kunne
kalles nettopp det: Hatkriminalitet.
Økning i tilfeller av vold og voldtekt? Da kunne Saudiene også snakke til sine egne, tror jeg. Det finnes vel nok dokumentasjon på at muslimer er ivrige når det gjelder voldtekt av ikke tildekkede, vestlige kvinner.
Saudi Arabia er ganske eksplisitt når de krever at Norge bør forby all kritikk av profeten Muhammed. Dette er ganske absurd. Dette er forbudt i Saudi Arabia, men det finnes ingen grunn til at vi i Vesten ikke skal kunne tillate oss å kritisere profeten. At han iflg islam er det mest perfekte menneske som har levd og dermed er et eksempel til alles etterfølgelse er deres doktrine, ikke vår. Vi skal altså likevel avfinne oss med en slik innskrenking i ytringsfriheten fordi de anser sin doktrine som overordnet vår måte å tenke på.
Dette er bare litt av hele komplekset. Islam tillater ikke frie ytringer i det hele tatt, man har ikke lov å hevde noe som strider med koranen eller sharialovene.
Så Saudis oppfordring til Norge er rett og slett av vi må droppe ytringsfriheten, og i stedet praktisere en ytringstillatelse der totalitære krefter skal kunne
fortelle oss hva som er lov og ikke lov.
Det bør være ganske klart at ytringsfriheten er en forutsetning for fri og kritisk tenkning på alle felter i samfunnslivet. Uten denne vil tiden stoppe opp, og vi blir henvist til en totalitær bakevje der mørket senker seg over oss.
Derfor må vi stå opp for et ubeskåret ytringsfrihet, og slike som Saudi Arabia bør få klar melding om at vi ikke kommer til å etterkomme noen av deres anmodninger.
Totalitære krefter vil alltid søke å begrense ytringsfriheten, helst avskaffe den.
Venstresiden i Norge har introdusert et fiffig begrep: Ytringsansvar.
Hva betyr det? Det kan vel ikke bety annet enn at de som ytrer seg slik denne flokken ikke liker må bli stilt til ansvar. Hva legger de i dette? Ytringsfriheten er i sin natur slik at noen kan bli krenket av et utsagn. Den krenkede har innenfor det samme regimet full anledning til å slå tilbake. Men den politisk korrekte venstresiden er ikke tilfreds med det. Så indirekte må det være snakk om ikke bare ansvar, men å bli stilt til ansvar og møte sanksjoner i en passende form.
Saken ble spesielt aktuell da Saudi Arabia i en utspørring i FN's menneskerettsråd kritiserte Norge og anklaget oss for å bryte menneskerettene.
Dette skjedde i 2014.
Saudi-Arabia og andre muslimske land kritiserte i utspørringen Norge for å ikke gjøre nok for den muslimske delen av befolkningen.
Hva da "nok" ? Har ikke muslimer med lovlig opphold i Norge tilgang på de samme velferdsgoder som nordmenn? Hvis ikke var det noe av en nyhet.
Saudi-Arabia uttrykte videre bekymring for økning i tilfeller av volds- og voldtektsforbrytelser, samt økte forskjeller mellom fattige og rike. Landet bemerket også at hatkriminaliteten mot muslimer i Norge fortsetter.
Begrepsbruken er frapperende. Kritiske ytringer får navnet "hatkriminalitet".
Kriminalitet er jo som kjent straffbart, så da er det vel straffbart å hate noen.
Men kommer ikke dette i en viss grad an på hvilken adferd de såkalte hatobjektene legger opp til? Skal enhver adferd utløse alminnelig anerkjennelse og hatets motsetning, kjærlighet? Begreper som hatkriminalitet har et klart siktemål: Innskrenking av yrtringsfriheten. Ytringer man ikke liker vil lett kunne
kalles nettopp det: Hatkriminalitet.
Økning i tilfeller av vold og voldtekt? Da kunne Saudiene også snakke til sine egne, tror jeg. Det finnes vel nok dokumentasjon på at muslimer er ivrige når det gjelder voldtekt av ikke tildekkede, vestlige kvinner.
Saudi Arabia er ganske eksplisitt når de krever at Norge bør forby all kritikk av profeten Muhammed. Dette er ganske absurd. Dette er forbudt i Saudi Arabia, men det finnes ingen grunn til at vi i Vesten ikke skal kunne tillate oss å kritisere profeten. At han iflg islam er det mest perfekte menneske som har levd og dermed er et eksempel til alles etterfølgelse er deres doktrine, ikke vår. Vi skal altså likevel avfinne oss med en slik innskrenking i ytringsfriheten fordi de anser sin doktrine som overordnet vår måte å tenke på.
Dette er bare litt av hele komplekset. Islam tillater ikke frie ytringer i det hele tatt, man har ikke lov å hevde noe som strider med koranen eller sharialovene.
Så Saudis oppfordring til Norge er rett og slett av vi må droppe ytringsfriheten, og i stedet praktisere en ytringstillatelse der totalitære krefter skal kunne
fortelle oss hva som er lov og ikke lov.
Det bør være ganske klart at ytringsfriheten er en forutsetning for fri og kritisk tenkning på alle felter i samfunnslivet. Uten denne vil tiden stoppe opp, og vi blir henvist til en totalitær bakevje der mørket senker seg over oss.
Derfor må vi stå opp for et ubeskåret ytringsfrihet, og slike som Saudi Arabia bør få klar melding om at vi ikke kommer til å etterkomme noen av deres anmodninger.
fredag 22. april 2016
Forsvar II
FrP's fylkeslag er i opprør mot Høyrestatsrådens planer om å redusere bemanningen i forsvaret og legge ned militærbaser. Høyre har vedtatt 2% av BNP til forsvaret som "et langsiktig mål", dvs. dit har de antagelig aldri tenkt seg.
Vi får håpe at delegater til helgens landsmøte i FrP holder denne saken varm.
For dersom det som er kommet frem medfører riktighet er det helt uhørt.
Vi vet hva som skjedde 9. april 1940, Hitlers tropper okkuperte Norge helt programmessig. De led kun et tilbakelag i Narvik mye takket være franske og polske styrker. Vi vet også hvilken forsvarspolitikk som ble ført av regjeringsn Nygaardsvold i årene frem til 1940. Den gikk ut på å bygge ned forsvaret.
De som fylket seg under "det brukne gevær" mente at fred best kan oppnås gjennom å signalisere at man ikke vil gjøre motstand, og dette skal da få en fiende til å holde seg borte fra vårt territorium. At dette var en grov feilslutning vet vi i ettertid, en grov feilslutning basert på irrasjonell ønsketenkning.
Saken er nemlig den at tilhengerne at brukne geværsymbolikk ikke har tatt
inn over seg et meget viktig moment: Intet maktvakuum består over lengere tid. Det vil alltid være noen som ruller inn, besetter høydene og legger føringer for hvordan ting skal bli heretter. De fyller det eksisterende vakuum, og spør ikke om de som får ubudne gjester liker det.
Når et land reduserer sitt forsvar til en symbolsk aktivitet har man samtidig skapt et maktvakuum. Når man signaliserer at man ikke tar det på alvor at man må forsvare seg mot angripere, er det samtidig en invitasjon til å komme og bare forsyne seg. Ikke det at man mener å sende ut slike invitasjoner, det er bare det at man ikke forstår at det er det man gjør.
Årets landsmøte i FrP ser ut til å adressere denne saken. En ganske massiv reaksjon ser det ut til å bli, og intet kunne vært bedre. Her må FrP's statsråder gå i ringen og sloss for at Norge fortsatt skal ha et troverdig forsvar.
Dersom vi ikke er i stand til å forsvare nasjonenes grenser blir all annen politikk
kun symboløvelser.
Derfor er dette svært viktig, så viktig at det er en mulighet å måtte vurdere
regjeringsdeltagelsen dersom Høyres forsvarsminister får gjennomslag til å følge i Arbeiderpartiets gamle fortspor.
Situasjonen er i dag en noe annen. NATO har en tidligere AP-leder og statsminister som sin generalsekretær,, og signalene derfra er nokså klare.
Vi må ta forsvaret på alvor ved å øke bevilgningene.
Om Donald Trump skulle bli president i USA har også han signalisert at han forventer en større europeisk deltagelse i eget forsvar. Det er ikke urimelig, det kan ikke være slik at amerikanske skattebetalere skan bære hovedbyrden for Europas forsvar.
Forøvrig: Hvor lenge kan vi forvente NATO-støtte til forsvar av vårt territorium dersom det blir åpenbart at politikerne lar vårt eget forsvar gå inn i fritt fall?
Vi får håpe at delegater til helgens landsmøte i FrP holder denne saken varm.
For dersom det som er kommet frem medfører riktighet er det helt uhørt.
Vi vet hva som skjedde 9. april 1940, Hitlers tropper okkuperte Norge helt programmessig. De led kun et tilbakelag i Narvik mye takket være franske og polske styrker. Vi vet også hvilken forsvarspolitikk som ble ført av regjeringsn Nygaardsvold i årene frem til 1940. Den gikk ut på å bygge ned forsvaret.
De som fylket seg under "det brukne gevær" mente at fred best kan oppnås gjennom å signalisere at man ikke vil gjøre motstand, og dette skal da få en fiende til å holde seg borte fra vårt territorium. At dette var en grov feilslutning vet vi i ettertid, en grov feilslutning basert på irrasjonell ønsketenkning.
Saken er nemlig den at tilhengerne at brukne geværsymbolikk ikke har tatt
inn over seg et meget viktig moment: Intet maktvakuum består over lengere tid. Det vil alltid være noen som ruller inn, besetter høydene og legger føringer for hvordan ting skal bli heretter. De fyller det eksisterende vakuum, og spør ikke om de som får ubudne gjester liker det.
Når et land reduserer sitt forsvar til en symbolsk aktivitet har man samtidig skapt et maktvakuum. Når man signaliserer at man ikke tar det på alvor at man må forsvare seg mot angripere, er det samtidig en invitasjon til å komme og bare forsyne seg. Ikke det at man mener å sende ut slike invitasjoner, det er bare det at man ikke forstår at det er det man gjør.
Årets landsmøte i FrP ser ut til å adressere denne saken. En ganske massiv reaksjon ser det ut til å bli, og intet kunne vært bedre. Her må FrP's statsråder gå i ringen og sloss for at Norge fortsatt skal ha et troverdig forsvar.
Dersom vi ikke er i stand til å forsvare nasjonenes grenser blir all annen politikk
kun symboløvelser.
Derfor er dette svært viktig, så viktig at det er en mulighet å måtte vurdere
regjeringsdeltagelsen dersom Høyres forsvarsminister får gjennomslag til å følge i Arbeiderpartiets gamle fortspor.
Situasjonen er i dag en noe annen. NATO har en tidligere AP-leder og statsminister som sin generalsekretær,, og signalene derfra er nokså klare.
Vi må ta forsvaret på alvor ved å øke bevilgningene.
Om Donald Trump skulle bli president i USA har også han signalisert at han forventer en større europeisk deltagelse i eget forsvar. Det er ikke urimelig, det kan ikke være slik at amerikanske skattebetalere skan bære hovedbyrden for Europas forsvar.
Forøvrig: Hvor lenge kan vi forvente NATO-støtte til forsvar av vårt territorium dersom det blir åpenbart at politikerne lar vårt eget forsvar gå inn i fritt fall?
torsdag 21. april 2016
Forsvar
Forsvarsministeren rasler med kutt-sabelen. Det er snakk om å si opp folk i forsvaret og å legge ned flere militærbaser.
Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Det kan se ut som om den norske militærsyken
fra mellomkrigstiden har blusset opp igjen. Da svekket man forsvaret betydelig,
pasifismen vant frem, og forsvarevnen forsvant. Det var nærmest en tur i parken for Hitlers hærstyrker å innta landet. Ikke det at norske soldater ikke kjempet tappert, men de måtte jo ha våpen og utstyr å kjempe med. Og det var det dårlig med. I dag mangler det ikke på varsko-rop. Den norske hær er karakterisert slik at den kanskje er stor nok til å forvare en bydel i Oslo, men knapt noe mer.
Hva er det som rører seg i hodet på forsvarspolitkerne? Tror man at F35-flyene alene skal sikre landets forsvarsevne? Det er dagdrømmeri i så fall.
Man må ha soldater på bakken og stidsvogner for å føre en landkrig, ikke bare fly som kan nå et område, skyte ut sine raketter og så vende tilbake til basen.
Det er også nevnt at marinefartøyer skal fases ut. I 1905 ved unionsoppløsningen hadde Norge investert i to panserskip, Norge og Eidsvold, samt at hæren var blitt utsyrt med mitraljøser. Dette satte det norske forsvar i stand til å by svenskene på seriøs militær motstand. Alt taler for at dette avholdt Sverige fra å sette i gang en militær invasjon for å hindre norsk selvstendighet.
Dermed ble unionen oppløst.
Jeg har liten tro på at Russland har umiddelbare, konkrete planer om å invadere Norge, f.eks. for å innlemme Finnmark i sitt territorium. Dette kan selvsagt være en feilvurdering, men det er ikke mye som tyder på dette, selv om russerne er stadig mer aktive i nordområdene. Putin ønsker å vise muskler og markere at russisk forsvar er i topp beredskap, forfallet fra tiden etter Sovjetunionens fall er reversert. Poenget er at Norge ikke har fulgt opp dette, vi har latt vårt forsvar forfalle. Igjen.
Jeg skulle likt å høre den politiske forsvarsledelsen komme med et krigsscenario:
Hvordan skal vi disponere hvilke styrker for å møte en militær inntrenger ?
Hva har vi å stille opp med? Dette synes jeg befolkningen har krav på å få vite.
Å planlegge kutt i forsvaret kan umulig være en vei å gå for å møte et angrep.
Det er sikkert riktig at forsvaret kan effektiviseres, at det kreves en del nytenkning for å møte en trussel. Men ced stadige kutt vil det knapt nok være noe igjen å effektivisere og nytenke om.
Det er vanskelig å forstå at partiet Høyre, som tidligere har vært forsvarsvennlig, nå tenker i disse baner. Hvis det er noe vi bør bruke avkastningen av oljefondet til, så må det vel være vår nasjons sikkerhet.
Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Det kan se ut som om den norske militærsyken
fra mellomkrigstiden har blusset opp igjen. Da svekket man forsvaret betydelig,
pasifismen vant frem, og forsvarevnen forsvant. Det var nærmest en tur i parken for Hitlers hærstyrker å innta landet. Ikke det at norske soldater ikke kjempet tappert, men de måtte jo ha våpen og utstyr å kjempe med. Og det var det dårlig med. I dag mangler det ikke på varsko-rop. Den norske hær er karakterisert slik at den kanskje er stor nok til å forvare en bydel i Oslo, men knapt noe mer.
Hva er det som rører seg i hodet på forsvarspolitkerne? Tror man at F35-flyene alene skal sikre landets forsvarsevne? Det er dagdrømmeri i så fall.
Man må ha soldater på bakken og stidsvogner for å føre en landkrig, ikke bare fly som kan nå et område, skyte ut sine raketter og så vende tilbake til basen.
Det er også nevnt at marinefartøyer skal fases ut. I 1905 ved unionsoppløsningen hadde Norge investert i to panserskip, Norge og Eidsvold, samt at hæren var blitt utsyrt med mitraljøser. Dette satte det norske forsvar i stand til å by svenskene på seriøs militær motstand. Alt taler for at dette avholdt Sverige fra å sette i gang en militær invasjon for å hindre norsk selvstendighet.
Dermed ble unionen oppløst.
Jeg har liten tro på at Russland har umiddelbare, konkrete planer om å invadere Norge, f.eks. for å innlemme Finnmark i sitt territorium. Dette kan selvsagt være en feilvurdering, men det er ikke mye som tyder på dette, selv om russerne er stadig mer aktive i nordområdene. Putin ønsker å vise muskler og markere at russisk forsvar er i topp beredskap, forfallet fra tiden etter Sovjetunionens fall er reversert. Poenget er at Norge ikke har fulgt opp dette, vi har latt vårt forsvar forfalle. Igjen.
Jeg skulle likt å høre den politiske forsvarsledelsen komme med et krigsscenario:
Hvordan skal vi disponere hvilke styrker for å møte en militær inntrenger ?
Hva har vi å stille opp med? Dette synes jeg befolkningen har krav på å få vite.
Å planlegge kutt i forsvaret kan umulig være en vei å gå for å møte et angrep.
Det er sikkert riktig at forsvaret kan effektiviseres, at det kreves en del nytenkning for å møte en trussel. Men ced stadige kutt vil det knapt nok være noe igjen å effektivisere og nytenke om.
Det er vanskelig å forstå at partiet Høyre, som tidligere har vært forsvarsvennlig, nå tenker i disse baner. Hvis det er noe vi bør bruke avkastningen av oljefondet til, så må det vel være vår nasjons sikkerhet.
onsdag 20. april 2016
Skatt
Det blir spennende til neste Stortingsvalg. Det tidligere skattelettepartiet Høyre har nå begynt å få kalde føtter, og synes å være i ferd med å avlyse skattelettelser som monner. Regjeringspartner FrP omgås ikke med slike planer, FrP vil gjennomføre ytterligere store kutt. Dermed står vi nok en gang i den velkjente situasjonen FrP mot alle de andre. Mellompartiene og partiene til venstre vil garantert ikke gå inn for mindre skatt. Alle disse vil ønske å økte offentlige utgifter for å fremstå som attraktive hos velgerne, og da følger et ønske om høye/økte skatter.
Skatt har to formål: Det ene formålet er å dekke utgifter som drift av offentlig sektor krever, det andre er å overføre inntekter fra de som tjener mye til de som tjener lite.
Når man hører på venstresidens argumentasjon får man følelsen av at de inntekter som opptjenes i samfunnet egentlig tilhører samfunnet og ikke den individuelle aktør som har tjent pengene, det være seg bedrift og særlig privatperson. Nå er man litt forsiktigere nå det gjelder bedrifter, for disse representerer arbeidsplasser, og politikere tenderer til å komme i dårlig lys når arbeidsplasser går tapt.
Men la meg ta noen kjente eksempler på norske aktører som hører inn under kategorien "de som har mest fra før".
Vi har to relativt like suksesshistorier når det gjelder Stein Erik Hagen og Odd Reitan. Begge overtok farens dagligvarebutikk, førstnevnte i Oslo, sistnevnte i Trondheim. Etter at de hadde holdt på noen år hadde de bygget opp hver sin dagligvarekjede. Det hadde ikke behøvd å gå slik. De kunne fortsatt gått rundt i hver sin arvede forretning etter far og solgt dagligvarer til lokale kunder.
I stedet grunnla de hver son suksesshistorie ved å introdusere konseptet dagligvarekjede innen den norske dagligvarebransjen.Reitan eier fortsatt Rema 1000 men har overlatt driften til neste generasjon, mens Hagen har solgt Rimi og investert store summer i Orklakonsernet i stedet. Begge har tjent seg rike på denne virksomheten, og de har i den anledning skaffet til veie mange arbeidsplasser. Men dette hjelper ikke, for de passer inn i gruppen "de som har mest fra før". Dette er den eneste brgrunnelsen vi får for hvorfor de skal beskattes helst mye mer enn andre. Sannheten er imidlertid at mesteparten av inntektsskatten bæres av middelklassen, men de har ikke mest fra før.
Skattelettelser omtales på venstresiden som "tap for staten". Men staten har ikke skapt disse inntektene, staten beskatter dem gjennom tvang. Så skattelettelser kan vanskelig beskrives som annet enn at de som har skapt inntektene får beholde mer av disse enn før. Vi som ikke står til venstre i landskapet vil hevde at skatt bryter med eiendomsretten, som er en av våre viktigste frihetsretter.
Dette betyr ikke at jeg er imot skatt. Jeg ser klart at det offentlige har nødvendige utgifter som må dekkes inn. Jeg har levd hele mitt liv med et offentlig helsemonopol, og jeg regner med at dette vil bestå i min levetid. Og helsemonopolet må finansieres. Dessuten vil intet parti finne politisk aksept for å fjerne monopolet slik at alle må betale selv. Da måtte man i så fall bygget opp et godt forsikringssystem, ellers ville svært mange blitt bankerott om de behøvde kostbar behandling. Det man kan gjøre for å skape konkurranse er å tillate langt flere private aktører å konkurrere med offentlig helse, men dette synes å gå svært tregt. Men det ville føre til god kvalitet til lavere pris, det har vi bl.a. mange eksempler på i eldreomsorgen. Vi har også kjente liberalister som Milton Friedman som lanserte "skolesjekken" i sin tid. Det offentlige dekker kostnaden gjennom å utlevere en sjekk til elevene, men så kan private såvel som offentlige skoler konkurrere om elevenes gunst. Det samme kunne vi gjøre innen helse.
Konkurranse er bra både for kvalitet i tjenesten og når det gjelder kostnadseffektivitet. Også her ligger kilde til skattelettelser, samtidig som disse tjenestene ikke avhenger av den enkeltes lommebok. Men da må norsk politikk renses for gammel muggen sosialistisk ideologi.
Skatt har to formål: Det ene formålet er å dekke utgifter som drift av offentlig sektor krever, det andre er å overføre inntekter fra de som tjener mye til de som tjener lite.
Når man hører på venstresidens argumentasjon får man følelsen av at de inntekter som opptjenes i samfunnet egentlig tilhører samfunnet og ikke den individuelle aktør som har tjent pengene, det være seg bedrift og særlig privatperson. Nå er man litt forsiktigere nå det gjelder bedrifter, for disse representerer arbeidsplasser, og politikere tenderer til å komme i dårlig lys når arbeidsplasser går tapt.
Men la meg ta noen kjente eksempler på norske aktører som hører inn under kategorien "de som har mest fra før".
Vi har to relativt like suksesshistorier når det gjelder Stein Erik Hagen og Odd Reitan. Begge overtok farens dagligvarebutikk, førstnevnte i Oslo, sistnevnte i Trondheim. Etter at de hadde holdt på noen år hadde de bygget opp hver sin dagligvarekjede. Det hadde ikke behøvd å gå slik. De kunne fortsatt gått rundt i hver sin arvede forretning etter far og solgt dagligvarer til lokale kunder.
I stedet grunnla de hver son suksesshistorie ved å introdusere konseptet dagligvarekjede innen den norske dagligvarebransjen.Reitan eier fortsatt Rema 1000 men har overlatt driften til neste generasjon, mens Hagen har solgt Rimi og investert store summer i Orklakonsernet i stedet. Begge har tjent seg rike på denne virksomheten, og de har i den anledning skaffet til veie mange arbeidsplasser. Men dette hjelper ikke, for de passer inn i gruppen "de som har mest fra før". Dette er den eneste brgrunnelsen vi får for hvorfor de skal beskattes helst mye mer enn andre. Sannheten er imidlertid at mesteparten av inntektsskatten bæres av middelklassen, men de har ikke mest fra før.
Skattelettelser omtales på venstresiden som "tap for staten". Men staten har ikke skapt disse inntektene, staten beskatter dem gjennom tvang. Så skattelettelser kan vanskelig beskrives som annet enn at de som har skapt inntektene får beholde mer av disse enn før. Vi som ikke står til venstre i landskapet vil hevde at skatt bryter med eiendomsretten, som er en av våre viktigste frihetsretter.
Dette betyr ikke at jeg er imot skatt. Jeg ser klart at det offentlige har nødvendige utgifter som må dekkes inn. Jeg har levd hele mitt liv med et offentlig helsemonopol, og jeg regner med at dette vil bestå i min levetid. Og helsemonopolet må finansieres. Dessuten vil intet parti finne politisk aksept for å fjerne monopolet slik at alle må betale selv. Da måtte man i så fall bygget opp et godt forsikringssystem, ellers ville svært mange blitt bankerott om de behøvde kostbar behandling. Det man kan gjøre for å skape konkurranse er å tillate langt flere private aktører å konkurrere med offentlig helse, men dette synes å gå svært tregt. Men det ville føre til god kvalitet til lavere pris, det har vi bl.a. mange eksempler på i eldreomsorgen. Vi har også kjente liberalister som Milton Friedman som lanserte "skolesjekken" i sin tid. Det offentlige dekker kostnaden gjennom å utlevere en sjekk til elevene, men så kan private såvel som offentlige skoler konkurrere om elevenes gunst. Det samme kunne vi gjøre innen helse.
Konkurranse er bra både for kvalitet i tjenesten og når det gjelder kostnadseffektivitet. Også her ligger kilde til skattelettelser, samtidig som disse tjenestene ikke avhenger av den enkeltes lommebok. Men da må norsk politikk renses for gammel muggen sosialistisk ideologi.
lørdag 16. april 2016
Når tar Carl I. Hagen feil?
Jeg kan ikke huske å ha grepet Carl I. Hagen i noen feilvurderinger.
Han setter et preg på den politiske debatten som er ganske interessant:
Først blir det han sier latterliggjort og raljert over, og så, når alle de andre endelig får summet seg og lagt vanetenkningen tilside, blir det han sa gjort om til offisiell politikk.
Et tydelig eksempel på dette er hans forslag om å hjelpe flyktninger i sine nærområder, rett og slett fordi vi når flere da enn å hjelpe de som kommer hit.
Jeg følger med på TV2 Nyhetskanalen program Underhuset med Yama Wolasmal og Jon Hustad. Dette er et spennende program og det tar opp ting som nærmest er tabu i mediaverdenen forøvrig. I siste utgave var FrP's nestleder Per Sandberg tilstede og ble spurt om sitt forhold til journalister. Han fikk virkelig komme til orde, og i panelet satt ellers Ingunn Solheim (Debatten, NRK) og Mimir Kristjansson (nyhetssjef Klassekampen) .
Saken gjaldt det siste kontoverset med fiskeribladet Fiskaren der bladet hadde antydet at Sanberg var korrupt (hadde delt ut torskekvoter som en kamerattjeneste).
Fiskaren har senere trukket hele saken og beklaget, for deres informasjon var ikke korrekt. I dette programmet ble bl.a. Carl I. Hagens forslag om flykltningehjelp i nærområdene tatt opp. De viste et innslag på TV2 der Hagen ble raljert over. Og nå er hans forslag offisiell politikk.
Vi kan finne mange slike tilfeller der Hagen har vært forut for sin tid med sine uttalelser, blitt latterliggjort og så (i ettertid) fått rett.
Introduksjonsprosessen for nye tanker er som følger:
Først forsøkes de tiet ihjel . Så blir de forsøkt latterliggjort. Så litt etter finner man dem som offisielle sannheter som også politikk er basert på.
Det er aldri dumt å lytte til det Carl I. Hagen har å si.
Han setter et preg på den politiske debatten som er ganske interessant:
Først blir det han sier latterliggjort og raljert over, og så, når alle de andre endelig får summet seg og lagt vanetenkningen tilside, blir det han sa gjort om til offisiell politikk.
Et tydelig eksempel på dette er hans forslag om å hjelpe flyktninger i sine nærområder, rett og slett fordi vi når flere da enn å hjelpe de som kommer hit.
Jeg følger med på TV2 Nyhetskanalen program Underhuset med Yama Wolasmal og Jon Hustad. Dette er et spennende program og det tar opp ting som nærmest er tabu i mediaverdenen forøvrig. I siste utgave var FrP's nestleder Per Sandberg tilstede og ble spurt om sitt forhold til journalister. Han fikk virkelig komme til orde, og i panelet satt ellers Ingunn Solheim (Debatten, NRK) og Mimir Kristjansson (nyhetssjef Klassekampen) .
Saken gjaldt det siste kontoverset med fiskeribladet Fiskaren der bladet hadde antydet at Sanberg var korrupt (hadde delt ut torskekvoter som en kamerattjeneste).
Fiskaren har senere trukket hele saken og beklaget, for deres informasjon var ikke korrekt. I dette programmet ble bl.a. Carl I. Hagens forslag om flykltningehjelp i nærområdene tatt opp. De viste et innslag på TV2 der Hagen ble raljert over. Og nå er hans forslag offisiell politikk.
Vi kan finne mange slike tilfeller der Hagen har vært forut for sin tid med sine uttalelser, blitt latterliggjort og så (i ettertid) fått rett.
Introduksjonsprosessen for nye tanker er som følger:
Først forsøkes de tiet ihjel . Så blir de forsøkt latterliggjort. Så litt etter finner man dem som offisielle sannheter som også politikk er basert på.
Det er aldri dumt å lytte til det Carl I. Hagen har å si.
fredag 15. april 2016
Mimirs skyer har lettet
Nyhetssjef i Klassekampen, Mimir Kristjánsson, fremmer sine ideologiske håp i dages utgave av avisen (15/4-16).
Han trekker frem en del historie og hevder at antikommunismen har mistet sin injurierende kraft.
Derfor har skyene lettet.
Han går tilbake i historien til da han begynte på videregående der han fikk utdelt en avis fra Unge Høyre, der forsiden var prydet av et bilde av Lenin. "Sosialisme dreper" var undertittelen.
Avisen hadde bl.a. artikler om kommunismens forbrytelser i forrige århundre. Dagens forsvarsminister (Ine Marie Eriksen Søreide) skrev i avisen at selvfølgelig er en annen verden mulig, men bare om vi er klin gærne.
Dette var antikommunismen da nyhetssjefen ble politisk aktiv. Drømmen om en annen verden var tett knyttet til diktatur og folkemord.
Dette fungerte, mener han, antikommunismen lå over hans generasjon av radikale ungdommer som et tungt skylokk som hindret fri tanke om hvordan et demokratisk (min uth.) alternativ til dagens verdensorden kunne se ut.
Han mener at "rødskvetting" fortsatt er en paradegren for høyresiden, og gir eksempler:
Klimaministeren advarer mot planøkonomi i klimadebatten. (Tar Mimir avstand fra planøkonomi i dag? Den viste seg jo ikke å være særlig vellykket). Kulturministeren snakker om en "Berlinmur" mot bilister i Oslo. Statsministeren beskylder (fra Stortinges talerstol) AP for å ha "stalinistiske prinsipper". Men den injurierende kraften er svekket sier han. Så påstår han at det i dag er flere unge amerikanere som har et positivt syn på sosialismen enn på kapitalismen. Dette begrunner han ikke ytterligere, han viser ikke til meningsmålinger el.l.
Han trekker frem som tegn i tiden partiene Syritza og Podemos, og politikerne Jeremy Corbin og Bernie Sanders, og Pikettys "Kapitalen i det 21. århundre". Kort sagt: Den radikale venstresiden prøver på ny å formulere drømmen omen annen verden.
Han går videre med å si at antikommunismen er plassert på historiens skraphaug, og det skyldes at den kalde krigen er over. Antikommuinismen hadde sin storhetstid etter WW II, med trusselen fra Sovjet som ris bak speilet. Så påstår hanat den folkelige motviljen mot kommunismen
var mer sikkerhetspolitisk enn ideologisk motivert.
Ideen om økonomisk likhet, sterk velferdsstat og statlig kontroll over økonomien hadde betydelig støtte i befolkningen, mens diktatur aldri hadde slik støtte.
Kommunistfrykten var først og fremst en frykt for invasjon, og terrorveldet i øst var en konstant påminnelse om det mareritt man risikerer om man tør drømme om noe bedre.
Dernest er kapitalismen i tillitskrise, og han visert til Panama-dokumentene, finanskrisen og politiske eliter som taper terreng mot populistiske bevegelser.
Det liberale demokratiet sliter med å kontrollere kapitalen og å mobilisere velgerne.
Så, trusselen mot demokratiet i dag er ikke den totalitære venstresiden men den økonomiske eliten som tømmer folkestyret for innhold og fratar valgene mening.
Det internasjonale bankvesen er en større trussel mot våre samfunn enn Komintern. At trusselen fra Komintern ikke er der mer er nok riktig. Hva trusselen fra internasjonalt bankvesen består i kunne han utdypet noe mer.
For det tredje har venstresiden lært av sine blodige feil, sier han, og dette er en viktig erkjennelse fra en venstreorientert samfunnsaktør.
Så etter alt dette har det tunge skylokket over venstresiden lettet. Igjen er det mulig å drømme, håpe, å famle videre i forsøket på å skape en mer demokratisk og rettferdig verden.
Han utnevner Bernt Hagtvet og Bård Larsen til ideologiske skrapsamlere på historiens skraphaug, og ut over disse er det få som anser drømmen om en annen verden som "klin gærn". Og det skal være bra, for dagens verden er i ferd med å gå av hengslene.
Jeg synes dette er en solid artikkel, og et nyttig innblikk i venstresidens tenkesett.
Håpet om en annen verden har nå steget fordi den kalde krigen er over, de totalitære samfunnene i øst har brutt sammen og blitt demokratier, så nå nytter det ikke lenger å skremme med kommunismen.
Det jeg savner her er en noe mer håndfast beskrivelse av det system som skal erstatte dagens verden.
Ok, vi får referert til venstrepartier i Hellas og Spania, Piketty, en partileder i Storbritania og en preseidentkandidat i USA.
Kapitalismen i tillitskrise? Professor emeritus Ragnvaldur Hanesson ved NHH hadde et godt utsagn: Kanskje var dragningen mot skatteparadisene et resultat av europeiske sosialdemokraiske/konservative regjeringers stigende grådighet rettet om oppsparte formuer? Man får jo inntrykk av at venstresiden mener at det som skapes av verdier i samfunnet ikke primært tilhører verdiskpaerne, men tilhører samfunnet som per se har legitim rett til å forsyne seg slik flertallet vil.
Noen kaller skattepardiser økonomisk selvforsvar, og ikke skatteunndragelse. Det er forøvrig ikke ulovlig med skatteunngåelse, kun skatteunndragelse er ulovlig. Venstresidens syn på dette vil sikkert være uendret: Kapitales avkastning er et resultat av utbytting av arbeiderklassen. Dog har kapitalismen skapt en velstandsøkning som sosialismen aldri har maktet og heller ikke vil makte. Det er bare å vise frem eksempler på det motsatte.
Hvilke elementer av ufrihet/tvang må tas i bruk for å oppnå en "ny og bedre" verden? Det kan være et interessant tema.
Hva angår finanskrise kan ikke den siste legges på kapitalismens bord. Den startet i USA etter at Bush-regjeringen mente at alle skulle ha anledning til å eie egen bolig, enten man hadde råd til det eller ikke. Dette førte til at mange kjøpte bolig uten å kunne betjene lånene, og sustemet i USA er slik at lånet følger boligen, ikke låntkaker. Så når låntaker måtte gi opp "betjene lånet leverte han nøkkelen til banken som fikk problemet med å realisere verdiene ved å selge boligen i et stadig mer presset marked. Kapitalismen tillater ikke slik adferd, kapitalistisk økonomi forutsetter at bankene driver bankhåndverk og avslår lån der låntaker vurderes å ikke kunne betjene lønet.
Men myndighetenes Community Reinvestment Act nærmest påla å gi lån til boligkjøpere uansett om de kunne betjene eller ikke, for å oppfylle Washingtons politiske vyer om selveiere i boligmarkedet.
Banker som ikke etterkom dette fikk problemer med myndighetene om de de ville utvikle banken f. eks ved å få konsesjon til å slå seg sammen med andre el.l.
Råtne lån gitt til frafalne låntagere ble pakket sammen men gode lån i "strukturerte produkter" og ble dumpet i fanget på intetanende investorer. Det er ikke grunnlag for å hevde at Terraskandalen skyldes kapitalismen, kapitalistisk adferd går ut på å skaffe avkastning. Terraskandalen er kommunale brudd på kommuneloven. Slike investeringer var det ikke anledning til.
Så har vi Hellas da. Landet foretok under den sosialistiske Papandreo-regjeringen forfalskninger av landets gjeld målt mot BNP, og ble med i Eurosamarbeidet på falske premisser. Dette kan ikke kapitalistiske prinsipper lastes for, for dette står ikke i kapitalismens regelverk.
Finanskrise og skatteparadiser er etter min oppfatning et resultat av politisk innblanding i økonomien.
Dersom kapitaleierne hadde fått beholde mesteparten av avkastningen og møtt et rimelig skattenivå samt at politikerne hadde holdt seg unna markedet, (les som eksempel:Bush-regjeringen og boligmarkedet i USA) ville hverken kriser eller skatteparadiser funnet sted.
Jeg påstår at økonomiske kriser skyldes politisk innblanding som fører til forfeilet ressursallokering.
La meg si med en gang at jeg ikke er imot skatter som sådan. Offentlige utgifter må finansieres, men man bør være mye mer kritisk med hva man godtar som utgiftsposter på offentlige budsjetter.
Mimirs håp er at et demokrati i en eller annen form skal gi et Soria Moria slott glindende av gull på åskamme, altså, en "ny og bedre" verden. La meg da ta et eksempel: For en del år siden var det veldig in i Norge med "demokratisering av bankene". Bankene ble tvunget til å inkludere partipolitikere i sine styrer for å "sikre demokratisk kontroll" med næringen. Vi vet alle hvordan det endte, nemlig med et mageplask.
Ordningen ble avviklet, for den hadde ingen ting for seg. Hva slags kompetanse har en partipolitiker til å drive med dette? Det er ikke nok med politisk ideologi, man må faktisk kunne noe faglig også.
Jeg vil hevde at alle som ønsker velstandsøkning for folk flest bør glemme venstresidens drømmerier, og satse på en så fri markedsøkonomi som bare mulig.
Om Jeremy Corbyn skulle komme til makten i GB eller Bernie Sanders i USA vil nok deres antikapitalistiske/sosialdemokratiske retorikk stilne. Enhver politiker ønvker gjenvalg, og vil ikke foreta seg noe som kan føre til det motsatte. UK har til de grader prøve sosialdemokratiet, og Margaret Thatcher klarte å bekjempe resultatene av dette og få økonomien til å blomstre.
Han trekker frem en del historie og hevder at antikommunismen har mistet sin injurierende kraft.
Derfor har skyene lettet.
Han går tilbake i historien til da han begynte på videregående der han fikk utdelt en avis fra Unge Høyre, der forsiden var prydet av et bilde av Lenin. "Sosialisme dreper" var undertittelen.
Avisen hadde bl.a. artikler om kommunismens forbrytelser i forrige århundre. Dagens forsvarsminister (Ine Marie Eriksen Søreide) skrev i avisen at selvfølgelig er en annen verden mulig, men bare om vi er klin gærne.
Dette var antikommunismen da nyhetssjefen ble politisk aktiv. Drømmen om en annen verden var tett knyttet til diktatur og folkemord.
Dette fungerte, mener han, antikommunismen lå over hans generasjon av radikale ungdommer som et tungt skylokk som hindret fri tanke om hvordan et demokratisk (min uth.) alternativ til dagens verdensorden kunne se ut.
Han mener at "rødskvetting" fortsatt er en paradegren for høyresiden, og gir eksempler:
Klimaministeren advarer mot planøkonomi i klimadebatten. (Tar Mimir avstand fra planøkonomi i dag? Den viste seg jo ikke å være særlig vellykket). Kulturministeren snakker om en "Berlinmur" mot bilister i Oslo. Statsministeren beskylder (fra Stortinges talerstol) AP for å ha "stalinistiske prinsipper". Men den injurierende kraften er svekket sier han. Så påstår han at det i dag er flere unge amerikanere som har et positivt syn på sosialismen enn på kapitalismen. Dette begrunner han ikke ytterligere, han viser ikke til meningsmålinger el.l.
Han trekker frem som tegn i tiden partiene Syritza og Podemos, og politikerne Jeremy Corbin og Bernie Sanders, og Pikettys "Kapitalen i det 21. århundre". Kort sagt: Den radikale venstresiden prøver på ny å formulere drømmen omen annen verden.
Han går videre med å si at antikommunismen er plassert på historiens skraphaug, og det skyldes at den kalde krigen er over. Antikommuinismen hadde sin storhetstid etter WW II, med trusselen fra Sovjet som ris bak speilet. Så påstår hanat den folkelige motviljen mot kommunismen
var mer sikkerhetspolitisk enn ideologisk motivert.
Ideen om økonomisk likhet, sterk velferdsstat og statlig kontroll over økonomien hadde betydelig støtte i befolkningen, mens diktatur aldri hadde slik støtte.
Kommunistfrykten var først og fremst en frykt for invasjon, og terrorveldet i øst var en konstant påminnelse om det mareritt man risikerer om man tør drømme om noe bedre.
Dernest er kapitalismen i tillitskrise, og han visert til Panama-dokumentene, finanskrisen og politiske eliter som taper terreng mot populistiske bevegelser.
Det liberale demokratiet sliter med å kontrollere kapitalen og å mobilisere velgerne.
Så, trusselen mot demokratiet i dag er ikke den totalitære venstresiden men den økonomiske eliten som tømmer folkestyret for innhold og fratar valgene mening.
Det internasjonale bankvesen er en større trussel mot våre samfunn enn Komintern. At trusselen fra Komintern ikke er der mer er nok riktig. Hva trusselen fra internasjonalt bankvesen består i kunne han utdypet noe mer.
For det tredje har venstresiden lært av sine blodige feil, sier han, og dette er en viktig erkjennelse fra en venstreorientert samfunnsaktør.
Så etter alt dette har det tunge skylokket over venstresiden lettet. Igjen er det mulig å drømme, håpe, å famle videre i forsøket på å skape en mer demokratisk og rettferdig verden.
Han utnevner Bernt Hagtvet og Bård Larsen til ideologiske skrapsamlere på historiens skraphaug, og ut over disse er det få som anser drømmen om en annen verden som "klin gærn". Og det skal være bra, for dagens verden er i ferd med å gå av hengslene.
Jeg synes dette er en solid artikkel, og et nyttig innblikk i venstresidens tenkesett.
Håpet om en annen verden har nå steget fordi den kalde krigen er over, de totalitære samfunnene i øst har brutt sammen og blitt demokratier, så nå nytter det ikke lenger å skremme med kommunismen.
Det jeg savner her er en noe mer håndfast beskrivelse av det system som skal erstatte dagens verden.
Ok, vi får referert til venstrepartier i Hellas og Spania, Piketty, en partileder i Storbritania og en preseidentkandidat i USA.
Kapitalismen i tillitskrise? Professor emeritus Ragnvaldur Hanesson ved NHH hadde et godt utsagn: Kanskje var dragningen mot skatteparadisene et resultat av europeiske sosialdemokraiske/konservative regjeringers stigende grådighet rettet om oppsparte formuer? Man får jo inntrykk av at venstresiden mener at det som skapes av verdier i samfunnet ikke primært tilhører verdiskpaerne, men tilhører samfunnet som per se har legitim rett til å forsyne seg slik flertallet vil.
Noen kaller skattepardiser økonomisk selvforsvar, og ikke skatteunndragelse. Det er forøvrig ikke ulovlig med skatteunngåelse, kun skatteunndragelse er ulovlig. Venstresidens syn på dette vil sikkert være uendret: Kapitales avkastning er et resultat av utbytting av arbeiderklassen. Dog har kapitalismen skapt en velstandsøkning som sosialismen aldri har maktet og heller ikke vil makte. Det er bare å vise frem eksempler på det motsatte.
Hvilke elementer av ufrihet/tvang må tas i bruk for å oppnå en "ny og bedre" verden? Det kan være et interessant tema.
Hva angår finanskrise kan ikke den siste legges på kapitalismens bord. Den startet i USA etter at Bush-regjeringen mente at alle skulle ha anledning til å eie egen bolig, enten man hadde råd til det eller ikke. Dette førte til at mange kjøpte bolig uten å kunne betjene lånene, og sustemet i USA er slik at lånet følger boligen, ikke låntkaker. Så når låntaker måtte gi opp "betjene lånet leverte han nøkkelen til banken som fikk problemet med å realisere verdiene ved å selge boligen i et stadig mer presset marked. Kapitalismen tillater ikke slik adferd, kapitalistisk økonomi forutsetter at bankene driver bankhåndverk og avslår lån der låntaker vurderes å ikke kunne betjene lønet.
Men myndighetenes Community Reinvestment Act nærmest påla å gi lån til boligkjøpere uansett om de kunne betjene eller ikke, for å oppfylle Washingtons politiske vyer om selveiere i boligmarkedet.
Banker som ikke etterkom dette fikk problemer med myndighetene om de de ville utvikle banken f. eks ved å få konsesjon til å slå seg sammen med andre el.l.
Råtne lån gitt til frafalne låntagere ble pakket sammen men gode lån i "strukturerte produkter" og ble dumpet i fanget på intetanende investorer. Det er ikke grunnlag for å hevde at Terraskandalen skyldes kapitalismen, kapitalistisk adferd går ut på å skaffe avkastning. Terraskandalen er kommunale brudd på kommuneloven. Slike investeringer var det ikke anledning til.
Så har vi Hellas da. Landet foretok under den sosialistiske Papandreo-regjeringen forfalskninger av landets gjeld målt mot BNP, og ble med i Eurosamarbeidet på falske premisser. Dette kan ikke kapitalistiske prinsipper lastes for, for dette står ikke i kapitalismens regelverk.
Finanskrise og skatteparadiser er etter min oppfatning et resultat av politisk innblanding i økonomien.
Dersom kapitaleierne hadde fått beholde mesteparten av avkastningen og møtt et rimelig skattenivå samt at politikerne hadde holdt seg unna markedet, (les som eksempel:Bush-regjeringen og boligmarkedet i USA) ville hverken kriser eller skatteparadiser funnet sted.
Jeg påstår at økonomiske kriser skyldes politisk innblanding som fører til forfeilet ressursallokering.
La meg si med en gang at jeg ikke er imot skatter som sådan. Offentlige utgifter må finansieres, men man bør være mye mer kritisk med hva man godtar som utgiftsposter på offentlige budsjetter.
Mimirs håp er at et demokrati i en eller annen form skal gi et Soria Moria slott glindende av gull på åskamme, altså, en "ny og bedre" verden. La meg da ta et eksempel: For en del år siden var det veldig in i Norge med "demokratisering av bankene". Bankene ble tvunget til å inkludere partipolitikere i sine styrer for å "sikre demokratisk kontroll" med næringen. Vi vet alle hvordan det endte, nemlig med et mageplask.
Ordningen ble avviklet, for den hadde ingen ting for seg. Hva slags kompetanse har en partipolitiker til å drive med dette? Det er ikke nok med politisk ideologi, man må faktisk kunne noe faglig også.
Jeg vil hevde at alle som ønsker velstandsøkning for folk flest bør glemme venstresidens drømmerier, og satse på en så fri markedsøkonomi som bare mulig.
Om Jeremy Corbyn skulle komme til makten i GB eller Bernie Sanders i USA vil nok deres antikapitalistiske/sosialdemokratiske retorikk stilne. Enhver politiker ønvker gjenvalg, og vil ikke foreta seg noe som kan føre til det motsatte. UK har til de grader prøve sosialdemokratiet, og Margaret Thatcher klarte å bekjempe resultatene av dette og få økonomien til å blomstre.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)