Skatt

Det blir spennende til neste Stortingsvalg.  Det tidligere skattelettepartiet Høyre har nå begynt å få kalde føtter, og synes å være i ferd med å avlyse skattelettelser som monner. Regjeringspartner FrP omgås ikke med slike planer, FrP vil gjennomføre ytterligere store kutt.  Dermed står vi nok en gang i den velkjente situasjonen FrP mot alle de andre.  Mellompartiene og partiene til venstre vil garantert ikke gå inn for mindre skatt. Alle disse vil ønske å økte offentlige utgifter for å fremstå som attraktive hos velgerne, og da følger et ønske om høye/økte skatter.

Skatt har to formål: Det ene formålet er å dekke utgifter som drift av offentlig sektor krever, det andre er å overføre inntekter fra de som tjener mye til de som tjener lite.

Når man hører på venstresidens argumentasjon får man følelsen av at de inntekter som opptjenes i samfunnet egentlig tilhører samfunnet og ikke den individuelle aktør som har tjent pengene, det være seg bedrift og særlig privatperson. Nå er man litt forsiktigere nå det gjelder bedrifter, for disse representerer arbeidsplasser, og politikere tenderer til å komme i dårlig lys når arbeidsplasser går tapt.
Men la meg ta noen kjente eksempler på norske aktører som hører inn under kategorien "de som har mest fra før".
Vi har to relativt like suksesshistorier når det gjelder Stein Erik Hagen og Odd Reitan. Begge overtok farens dagligvarebutikk, førstnevnte i Oslo, sistnevnte i Trondheim. Etter at de hadde holdt på noen år hadde de bygget opp hver sin dagligvarekjede. Det hadde ikke behøvd å gå slik. De kunne fortsatt gått rundt i hver sin arvede forretning etter far og solgt dagligvarer til lokale kunder.
I stedet grunnla de hver son suksesshistorie ved å introdusere konseptet dagligvarekjede innen den norske dagligvarebransjen.Reitan eier fortsatt Rema 1000 men har overlatt driften til neste generasjon, mens Hagen har solgt Rimi og investert store summer i Orklakonsernet i stedet. Begge har tjent seg rike på denne virksomheten, og de har i den anledning skaffet til veie mange arbeidsplasser. Men dette hjelper ikke, for de passer inn i gruppen "de som har mest fra før". Dette er den eneste brgrunnelsen vi får for hvorfor de skal beskattes helst mye mer enn andre. Sannheten er imidlertid at mesteparten av inntektsskatten bæres av middelklassen, men de har ikke mest fra før.

Skattelettelser omtales på venstresiden som "tap for staten". Men staten har ikke skapt disse inntektene, staten beskatter dem gjennom tvang. Så skattelettelser kan vanskelig beskrives som annet enn at de som har skapt inntektene får beholde mer av disse enn før. Vi som ikke står til venstre i landskapet vil hevde at skatt bryter med eiendomsretten, som er en av våre viktigste frihetsretter.

Dette betyr ikke at jeg er imot skatt. Jeg ser klart at det offentlige har nødvendige utgifter som må dekkes inn.  Jeg har levd hele mitt liv med et offentlig helsemonopol, og jeg regner med at dette vil bestå i min levetid. Og helsemonopolet må finansieres. Dessuten vil intet parti finne politisk aksept for å fjerne monopolet slik at alle må betale selv. Da måtte man i så fall bygget opp et godt forsikringssystem, ellers ville svært mange blitt bankerott om de behøvde kostbar behandling. Det man kan gjøre for å skape konkurranse er å tillate langt flere private aktører å konkurrere med offentlig helse, men dette synes å gå svært tregt. Men det ville føre til god kvalitet til lavere pris, det har vi bl.a. mange eksempler på i eldreomsorgen. Vi har også kjente liberalister som Milton Friedman som lanserte "skolesjekken" i sin tid. Det offentlige dekker kostnaden gjennom å utlevere en sjekk til elevene, men så kan private såvel som offentlige skoler konkurrere om elevenes gunst. Det samme kunne vi gjøre innen helse.
Konkurranse er bra både for kvalitet i tjenesten og når det gjelder kostnadseffektivitet. Også her ligger kilde til skattelettelser, samtidig som disse tjenestene ikke avhenger av den enkeltes lommebok. Men da må norsk politikk renses for gammel muggen sosialistisk ideologi.