Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten som skyter fart i disse dager er kritisk. Den skyldes primært at oljeprisen har falt dramatisk (mer enn halvert) og da får det redusert aktivitet
innen leting etter og produksjon av olje. Foreløpig ser det ut til at det primært er vestlandskysten som er rammet, da aktiviteten og bosettingen av oljepersonell i stor grad befinner seg der.
Det er lett å forestille seg hvilke problemer som oppstår når man mister jobben.
Ikke minst hvis man har passert 50 år, da er sannsynligheten for ny jobb svært liten. Erfaring og rutine skattes mindre enn det å ha relativt få år på baken.

Politikerne går i manesjen og diskuterer tiltak mot ledigheten.  Opposisjonen prøver å få det til å se ut tom om regjeringen gjør alt for lite, og alt for sent.
Regjeringen på sin side fremhever tiltak som er iverksatt. Enige blir man aldri.

Hva kan regjeringen gjøre, egentlig?  Det meste de kan gjøre er å bevilge penger
slik at det offentlige kan ansette flere. De kan også bevilge lønnstilskudd slik at det blir billigere å ansette ledige hender. Regjeringen har bevilget mer penger til bygging av infrastruktur i form av veier og jernbane. Dette vil vel til en viss grad hjelpe, men det vil neppe fange opp alle som mister jobben. Jeg har lest om yngre personer med ingeniørutdsanning som har mistet jobben og ikke klarer å få en ny jobb. Så dette er ikke enkelt.

Men er dette langsiktige løsninger?

Når man tilbyr flere offentlige jobber vil noen av disse ikke ha noen direkte produktiv  effekt. Bygging av infrastruktur er imidlertid produktivt, det reduserer reise og transporttid, og dette er bra. Men ellers er det snakk om å kreve inn skatter fra noen for å lønne andre for å utføre oppgaver som ikke fører til økt produksjon. Byråkrati er ikke produktivt.

Hva fører til økt produksjon på sikt? Da må vi ta et fugleperspektiv.
Det er fristende å trekke inn en liten "dings" som har revolusjonert hverdagen vår: Mikroprosessoren. Mikroprosessoren har ført til at noen jobber er blitt overflødige, men den har skapt langt flere andre jobber.  IBM og særlig Intel var pionerer på dette området, og det var ikke lett på forhånd å overskue alle de effekter og konsekvenser dette ville få. I dag begynner vi å ane konturene av en ny hverdag, der ny teknologi trenger seg inn på gamle enemerker.
Intet av dette har vært drevet av etterspørsel. Hvorfor skal publikum etterspørre mikroprosessorer? Man vet jo knapt hva de gjør, da må man være dataspesialist. Nei, dette driver frem av stadige oppfinnelser og oppdagelser av entusiastiske mennesker med stor arbeidskapasitet og sterk tro på sine ideer.
Så blir produktet av deres innsats og ideer presentert for markedet. Noen produikter vil floppe, andre ikke. PC'en ble allemannseie, og der var IBM i bresjen. Senere kom flere til. Vi kjenner alle utviklingen frem til nettbrett og mobiltelefon. Hvem kom på å etterspørre mobiltelefonen? Den må tilbys til markedet, og så må folk bli satt i stand til å avdekke sitt behov for å gjøre hverdagen enklere for seg selv. Hvis noen skal tilby nye løsninger må også noen
ta risikoen og sende det ut på markedet. Hvis det går bra tjener alle på det.

De som satser på nye ideer tar en risiko. Alle vil ikke lykkes, men noen vil det
For å sikre at flest mulig skal lykkes må myndighetene legge tilrette for det.
De som tar risiko må få betalt for dette, det vil si at staten ikke må inkassere pengene gjennom skatter og avgifter. Det er meget vanskelig å tenke seg at en formue kan bli skapt uten at noen tar risiko. Risikotagere må premieres og ikke straffes. De aller fleste bedrifter i Norge har få ansatte. Men tilsammen blir det mange, og den beste måten å takle arbeidsledigheten på lang sikt er å stimulere til at stadig flere småbedrifter ser dagens lys. De som er eldre og har mistet jobben i oljeindustrien har utvilsomt mye kompetanse å by på. Da kunne man hatt et program som støttet disse i å etablere egen virksomhet. Dette passer ikke for alle, men de det passer for kan få et puff i riktig retning.