Klarer vi oss uten folketrygden?

Frenskrittspartiets Ungdom har iflg. bloggen "Helsekøen" ved sin nyvalgte formann kastet ut en brannfakkel:
”Vi kan klare oss uten Folketrygden!” 
Men media tok ikke opp hansken. Norske journalister er fortsatt like politisk korrekte som før. Det at velferdsstaten vakler, bekymrer ikke. Ikke enda, sier bloggeier Anne Beth Moslett.

FpU's ide er nærmere bestemt denne:
 Et velferdssamfunn kan fint greie seg uten et offentlig forsikringsselskap som Folketrygden, sa den nyvalgte lederen i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), Bjørn-Kristian Svendsrud i sin første tale på FrPs landsmøte i april.
FpU-lederen mener en avvikling av Folketrygden må skje over tid, og at det uansett må være et sikkerhetsnett i bunn som sikrer de aller svakeste. Han og FpU har ikke en ferdig modell for hvordan en privat løsning kan se ut, men vil starte debatten. Svendsrud tenker seg en form for obligatorisk/pålagt innbetaling, via lønnsslippen, til ulike selvvalgte private forsikringsselskaper.

I vår størknede sosialdemokratiske hverdag er dette tanker som burde få flere til å hoppe i stolen. Men dette vil nok gjennomgå standard prosess for  nye radikale frihetsideer:
Først ties det hele ihjel. (Dette er for "far fetched" til å kommentere. )
Så begynner noen å dikutere ideen videre, og da forsøkes den latterliggjort etter alle kunstens regler.
Tredje fase er at den dukker opp som aktuell politikk.

Vi vet jo ikke akkurat hva som vil skje her.
Men problemstillingen har et ytterligere grunnlag:

"Øyeblikket er kommet hvor Frp må ta et realt oppgjør med en utvikling der statens utgifter øker betraktelig, selv med oss i regjering."










Dette er en svært viktig problemstilling. Når et parti går inn for sterk reduksjon i skatter, avgifter og offentlige inngrep blir det svært problematisk når
det offentliges lønningslister blir lengere og lengere. For da stiger utgiftene, og da blir det vanskeligere å redusere skattenivået.

Tanken her er altså den samme som i annen konkurranseutsetting. Man lar forsikringsselskaper konkurrere med hverandre om å tilby de beste løsningene,
og flere selskaper kan bli valgt her. Igjen ser vi en anvendelse av Milton Friedmans ide om "skolesjekken": Staten betaler kostnaden ved at eleven får et bevis fra staten på at staten vil finansiere 1 stk skolegang for eleven, og så velger eleven hvilken skole han vil søke inntak hos.

På samme måte kan lønnstagere og arbeidsgivere (som i dag) finansiere en sjekk på den ansattes helseforsikrings-premie, der den enkelte kan velge blant de selskaper som vil inngå slike avtaler.

I dag har vi kun monopoler, og det forfinnes ingen konkurranse mellom ulike tilbydere på dette feltet.

Det er dette det nye rødgrønne byrådet i Oslo nå vil stoppe: Drift av eldreinstitusjoner har vært satt ut på anbud, og drives i dag profesjonelt av aktører som Unicare, Aleris og andre.  Det man oppdager er at driften er rasjonell, og faktisk koster den kommunen mindre enn når dette skal drives i kommunal regi. Og beboerne er godt fornøyde. Men dette betyr intet for
sosialistene. For dem er det viktigere å ha kommunenes emblem over institusjonens inngang. At dette blir dyrere er helt uvesentlig.
Som en representant fra Aleris sa det: Vi kan ikke drive dårlig og få misførnøyde
beborere innen eldreomsorgen. For da mister vi kunder og vil til slutt måtte legge ned. Og det er ingen interessant utgang. Kommunen har intet slikt press på seg, for monopolet er fritatt for konkurranse. Og da må kvaliteten bli deretter. Ikke det at den alltid er dårlig, men det er ikke noe vedvarende incentiv for at kundene må være fornøyd og at driften må være kostnadseffektiv. Trenger man mer penger er det bare å øke en eller annen kommunal avgift.
Private aktører utsatt for konklurranse er demimot nødt til å levere . Alternativet er konkurs.

Jeg synes FpU's utspill er dristig og fremtidsrettet.  Vi lever i en størknet sosialdemokratisk boble der nytenkning og radikale ideer ikke tåles.
Og nytenkning er nota bene ikke enda mer av lite effektiv offentlig drift.
Så byrådet i Oslo prøver fortvilet å opprettholde den sosialdemokratiske idyllen,
selv om denne nok kommer til å slå store sprekker de kommende 4 årene.
Deres ideer hører rett og slett fortiden til.

Dersom vi skal diskutere skattenivå må vi først og fremst diskutere hvilke oppgaver det offentlige skal ta hånd om. For det er dette som trekker behovet for skatteinntekter opp eller ned.
FpU's utspill er at vi ikke trenger et statlig forsikringsseskap for å forsikre helseutgifter, dette kan markedet ta seg av. Det blir billigere når konkurransen får virke, for intet forsikringsselskap kan for eksempel tillate seg en oppbygging av unødvendig byråkrati. Men at staten tillater seg dette observeres lett.

Nå må det sies at den sittende Høyre/FrP-regjeringen ikke er spesielt på hugget når det gjelder å tenke i alternative baner. Spesielt ikke Høyre synes å være veldig opptatt av markedsløsninger. Spesielt ikke innen helsesektoren.
Den sittende helseministeres fremstår faktisk som litt tafatt, og vil av en eller annen grunn ikke utfordre systemet. Så her hegner man om det offentlige monopolet i stedet for å la privatrevne aktører komme på banen.
Så her hadde det kanskje vært nødvendig med en Sylvi Listhaug eller en Monica Mæland. Men det ser ikke ut til at dette heller opptar regjeringssjefen i synderlig grad. Så igjen blir spørsmålet: Hvorfor skifte regjering når den forrige regjeringens politikk skal videreføres nærmest uendret?  Joda, samferdselspolitikken er nærmest en revolusjon i forhold til det vi var vant med,
vi var vant med et stivnet, bakstreverst styringssystem.
Men denne mer offensive mentaliteten har ikke sivet inn i helsesektoren.

Det er derfor på sin plass at FpU har kastet denne brannfakkelen, det er å håpe at moderpartiet i større grad ikke bare tenker i samme baner, men også begynner å arbeide innad i regjeringen for at man skal endre handlingsmønster.

Ikke intervener i Syria!

Norge har etter nyhetsmeldinger tenkt å sende en kontingent soldater (ca 60 stk) til Syria for å lære opp opprørsgrupper i kamp mot IS.
Jeg lurer på hvem som har pønsket ut dette. De kan ikke forstå mye av det som foregår.  For det første: Hvordan kan man vite hva vedkommende opprørsgruppe(r) finner på å gjøre? Vil de bare sloss mot IS, eller vil de vende seg mot Assad-regimet? Jeg er klar over at norsk utenrikspolitikk er at Assad må "fases ut". Nå ble jo også Ghadaffi faset ut, og det ga et katastrofalt resultet. Det maktvakuumet som oppsto ble ganske snart fylt av IS-styrker.
Ser vi på Afghanistan kan det heller ikke rapporteres om noen påtrengende suksess. Det er vel bare et spørsmål om tid før Taliban gjenerobrer makten og fører landet tilbake til et islamsk sort hull.
Og Irak? Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, viste det seg.
Men det han hadde var kontroll over eget land, noe som knapt kan sies om sittende regjering som stadig har IS å måle krefter med.
Syriakonflikten er kanskje ikke så innfløkt som den ser ut til.
Assad-familien er alawitter (en gren as shia-islam) og opprørerne er sunnimuslimer. Hørt om den før?
Det grunnleggende problemet i Syria er det gode gamle: Sunnier og shiaer hater hverandre som pesten, og kan ikke vente med å ta livet av hverandre. Tidlig i borgerkrigen var det faktisk en reporter som nevnte muligheten av at Syrias sunnier ikke lenger ville bli styrt av alawitter (shiaer). Og så begynte de å gjøre opprør.  Og "ekspertene" hevder at Assad nå fører krig mot egen befolkning, og derfor ikke har legitimitet. Men det har altså sunnimuslimske opprørere.
Man må i den anledning heller ikke glemme at IS (Islamsk Stat) også er et sunnimuslimsk foretak. Derfor er det nokså stor sannsynlighet for at Norge kommer til å støtte angrep på det sittende regimet. Hvorfor vil "opprørsgruppen(e)" som Norge skal trene opp sloss mot sine egne (sunnier i IS)
fremfor mot den religiøse fienden (shiaene i Damskus' regjeringskontorer)?
Assad driver selvsagt ingen søndagsskole, og er på den måten ganske lik Saddam og Ghadaffi. Men Vesten (NATO) i sin uendelige visdom fant altså ut at destabilisering av disse landene var å foretrekke.  Og så oppsto IS.
IS er egentlig utbrytere av al Qaeda som ville gå mer offensivt til verks og erobre territorier og ikke bare danne terrorceller.

Da kommer vi inn på noe helt grunnleggende: Hvorfor har vi et forsvar?
Vi har etter min oppfatning et forsvar for at vi skal avskrekke fremmede styrker fra å angripe og okkupere vårt territorium. Altså: Forsvaret skal møte trusler mot Norge. Men det ser ikke ut til at alle tenker slik. For man må nå spørre:
Hvilken trussel utgjorde Irak, Afghanistan og Libya mot Norge?
Ingen, så vidt jeg kan se. Så hvorfor skal vi da sende norske soldater til fjerne land fremfor å sørge for å være i beredskap hjemme?
Dette ser ikke ut til å være en aktuell problemstilling for den styrende elite, selv om det burde være det.

Toppen på kransekaken bringer Klassekampen i dag.  Generalløytnant Robert Mood er nå på glid hva angår en større militær intervensjon i Syria.
Han hevder at tragedien i Syria kan knapt forestilles av noen som ikke har vært der, og det verste vi kan gjøre for syrerne er "ingenting".
Nåvel. Dette er temmelig svevende. Hvem skal den påtenkte intervensjonen angripe? Assad-regimet? Opprørsgruppene? IS? Sunni? Shia? Man må gjerne prøve seg på Assad, det er bare det at da er man opp imot Russlands velsmurte og nyopprustede militærmaskin. Putin har ikke avsluttet sin støtte til Damaskus' sittende regjering.
Det hele legger opp til et nytt, uoversiktlig kaos i regi av en elite som åpenbart ikke forstår at den grunnleggende konflikten er shia/sunni.
De forstår heller ikke islams mentalitet, og tror sikkert at her kan man via dialog finne løsninger. Akkurat som Israel/Araber-konflikten? Der har man jo holdt på noen år, til ingen nytte. Muslimene står fortsatt på at Israel må utslettes, for de bebor landområder hvor det i sin tid bodde noen muslimske arabere (ganske spredt), og det kan ikke godtas at Allahs jord domineres av andre enn muslimer. Muslimer i Nord-Afrika går enda rundt og bærer på drømmen om en gjenerobring av Andalusia, som de dominerte i flere århundrer inntil de ble kastet ut derfra. Ikke hørt om dette? Nei, media er vel ikke overivrige når det gjelder å infomere om slikt. Men det er bare å bite seg merke i at om islam har dominert et område for så å ha blitt kastet ut derfra, så vil de aldri slippe tanken på en gjenerobring.

Konklusjonen er: Si nei til enda et militært eventyr i Midt-Østen.
La Assad bli sittende, han er det minste av to onder. Og dersom man holder seg unna Assad vil man ikke få noen helt unødvendig konfrontasjon med Russland.
Man bør i stedet styrke Assad, for som Saddam en gang skal ha sagt:
Skal man styre et arabisk land, må man ty til harde midler.
De som tror at demokrati og godhetsregime er eksportvare til disse landene tar rett og slett feil.

Hvorfor skatteforlik?

I Stortinget har nå alle partier unntatt SV gitt opp sin primære skattepolitikk for å inngå et forlik.
Hvorfor det? Er det fordi man har en eller annen merkelig panikkangst for å legge frem sin egen politikk for velgerne slik at de har alternativer? Det hele kom visstnok i stand da Høyre bøyde sin gummi-ryggrad og gikk med på å bevare fomueskatten som beskatningsform. Da hoppet AP til, og jubelen sto i taket. AP's finanspolitiske talspersom Marianne Martinsen var raskt ute og varslet at når skatteformen ble beholdt kunne de også øke satsene igjen, noe som kanskje hadde blitt løtt vanskelig dersom de hadde måtte ta det hele fra null. I Klassekampen i dag lover AP økt rikingskatt, for de vil redusere forskjellene, som de sier.  Formueskatten skal økes om AP vinner i 2017.
Var det dette Høyre så for seg da de brøt sammen og hang vinnermedaljen rundt halsen på AP?
Det skulle bare mangle at AP ikke gikk inn på et forlik som legger alt tilrette for AP's skattepolitikk.

Nå skal jeg sette på trykk et tema som er sterkt tabubelagt på venstresiden.  Slikt som dette må man ikke si. Men noen må våge å si det likevel,
Det er klar forskjell både på individers og bedrifters produktivitet. De mest produktive kommer alltid bedre ut økonomisk enn de mindre produktive. Og dermed oppstår det forskjeller.

AP synes å ønske at de mest produktive ikke bare skal forsørge seg selv, men også  andre som ikke makter å oppnå samme resultat. For å sette det på spissen: Døgenikter skal kunne leve brukbart
av inntekter de selv ikke har skapt, dvs. produktiv virksomhet de selv ikke har levert.
For dette dreier seg ikke om penger, det dreier seg om produksjon. Det er produksjon som gir velstand, penger er intet annet enn et smøremiddel: Betalingsmiddel, verdimåler og verdioppbevaringsmiddel. Det er pengene som holder de økonomiske transaksjonene i live.

AP bygger hele sitt utvilsomme moralske hegemoni på å prioritere de minst produktive, og stille opp som disses forsikringsselskap. De sender dem et jevnlig forsikringsoppgjør der premien er betalt av andre. Dette er deres begrep om rettferdighet.

AP knytter altså ingen moralske betraktninger til dette å skape inntekter basert på å være produktiv
og risikovillig. Det er nå engang sånn at risiko og avkastning er nøye forbundet med hverandre.
Jo høyere risiko, jo høyere avkastning, og NB! jo større tap når verden ikke går risikotagerens vei.
AP ser ut til å ønske at folk skal ta risiko, skape produksjonsresultat, for deretter å inndra hele eller store deler av risikopremien via skatteseddelen. Man skal ta risiko gratis, eller for knapper og glansbilder.

Når en bedrift er mindre produktiv vil den til slutt risikere å enten gå konkurs eller bli kjøpt opp og restrukturert. AP ser ikke ut til å mene at det er noe galt i dette. Det er jo alltids noe.
Men bedrifter er ikke velgere. Velgerne står i en helt annen stilling, for de kan la seg overtale til å stemme på partiet.  Og når partiet da kommer og tilbyr "mindre forskjeller" på "de rikes" bekostning, vil sikkert flere bite på den.
De ser sikkert ikke at det de egentlig lever av er samfunnets totale produksjon, og ikke av inntektsoverøringer fra en gruppe rikere enn dem selv. Det kan være fristende å trekker frem skipsreder John Fredriksen, hatet og foraktet av hele venstresiden.  Han arvet ingen penger, og startet med to tomme hender, og jobbet seg opp. I den prosessen har han tatt betydelig risiko, han har tapt penger, men har tjent mer enn han har tapt. Nå har han levert inn sitt norske pass og er blitt kypriot.
Hans virksomhet har skap mange arbeidsplasser som AP ikke hadde kunnet skape. Ikke andre partier heller for den del. Poenget er at man må overlate næringsdrift til de som forstår seg på det, og så må de få beholde mesteparten av risikopremien når det går bra.

Nå har AP lurt de andre partiene trill rundt, og klart å få særlig Høyre til å gå på limpinnen og beholde formueskatten som skatteform. Høyre burde ha forstått hvilkje konsekvenser dette vil kommer til å få. AP vil nå gå til valg på å øke denne skatten, og etter min oppfatning er dette brudd på et inngått forlik. Men det vil nok ingen si høyt.
AP kjører beinhardt på at skatteettelse for de rikeste ikke vil føre til flere arbeidsplasser. De antar sikkert at pengene blir brukt på flere 4 stjernes middager i plysj-salongene. Men dette er en tenkefeil.
Penger kaster ikke av seg dersom man bruker dem opp på uproduktiv virksomhet. Det var ikke slik man ble rik i første omgang, og det er ikke lett å se for seg at dette skal være den foretrukne anvendelsen av penger som staten nå unnlater å oppkreve.
Det virker ikke som om AP forstår begrepet avkastning.

Vi får håpe at når FrP, når de har fordøyd dette, fortsetter sin skattepolitiske linje. De må gå inn for at staten fortsatt skal redusere sitt totale skatteproveny, slik at de som tjener pengene fpr beholde mer av dem.
SV trakk seg ut av forliksforhandlingene, og det tjener dem til ære. Ikke at jeg på noe vis vil ha deres skattepolitikk (ikke noe annet av deres politikk heller) men de viste iallfall at de står for noe. Politiske partier som ikke står for noe men bare må inngå "forlik" på det eneste politikkområdet etter det andre er en vits.
Dette vil gå en stund, men så kommer det grasrotopprør som sørger for å kaste eliten ut av boblen sin.
La ogg håpe at FrP, som ble grunnlagt for å redusere statens makt over den enkelte, redusere beyråkrati, reguleringer, skatter og avgifter, tar til forstanden og nytolker dette såkalte forliket.
Ikke øk formueskatten! Da bør man heller se på skatt på utbytte og aksjegevisner om man vil beskatte de rike mer, noe jeg ikke tror det er noe behov for. Når folk er blitt rike er det som oftest fordi de holder m,ange andre i arbeid. Men dette betyr intet for AP, og heller ikke for Høyre. Det er vanskelig å tro at Høyre nå kan klare å skulle seg vesentlig fra sin hovedkonkurrent. At FrP har fått et skudd for baugen nå når det gjelder å sitte i regjering er også klart.
Det foreliggende "forlik" tjener neppe partiets interesser på sikt. Dette har da også Christian Tybring-Gjedde uttalt, han har også spurt om hva vitsen er med slike forlik, for det fratar velgerne klare alternativer.  Men frykt ikke: Det vil nok komme en ny David som vil rokke ved forliksdemokratiet.
Dette burde bli FrP. Men blir det det?

Delingsøkonomien

I Klassekampen i dag har en tillitsvalgt for de danske postarbeiderne en kritisk artikkel mot Uber, som han mener truer taxinæringen og fører til lønnsdumping.
Han konsentrerer oppmerksomheten om Uber men kunne sikkert tatt med Air B-n-B.
Historisk sett er dette gammelt nytt. Under den industrielle revolusjonen i England var også spinnere og vevere opprørt da maskinene gjorde sitt inntog innen tekstilproduksjonen. Dengang var det dampmaskinen som erstattet muskelkraft, samt "Spinning Jenny", den nyoppfunne spinnemaskinen, som skapte rabalderet.
Dette førte til at Ludittene så dagens lys. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjonen og som truet deres jobber. Bevegelsen, som startet i 1811, ble oppkalt etter en, muligens mytisk, leder Ned Ludd. I en kort periode var organisasjonen så sterk at de utkjempet regelrette slag med den britiske armeen.
Situasjonen i dag har mange likhetstrekk. Fagforeningene  sloss mot trender som kan svekke deres fremforhandlede rettigheter, de ønsker å opprettholde status quo i en verden i endring. Lønn og arbeidsvilkår må vernes.
Dengang som nå er det teknologiske endringer som skaper en ny situasjon.
Som alltid vil vi risikere at noen blir arbeidsledige innenfor rammen av det gamle regimet, mens den nye utviklingen vil skape nye jobber. De som kjemper mot slike som Uber kommer til å tape kampen, det vil ta en del tid, men tape vil de.  Vis meg ett historisk tilfelle der nyutvikling av produkter basert på nye ideer og ny teknologi har blitt stanset fordi det ikke passer innenfor fagforeningenes ønskede verden. Det må i så fall skyldes at ideen ikke var god nok til å få markedet til å adoptere den.
Den tillitsvalgte kronikøren sier at "den moderne delingsøkonomien" hverken er
moderne eller delingsøkonomi.  Han hevder at selskapet egentlig er mulitnasjonalt med Goldman Sachs som storinvestor. Og da må det dømmes nord og ned.
Han må naturligvis legge til at grov utnyttelse av de ansatte har gjort ledelsen og aksjonærene til millionærer.
Og utnyttelsen består i grov underbetaling, ingen rett til ferie eller pensjon og unndragelse av skatt. Dette representerer en omgåelse av de regler som staten og fagforeningnene i fellesskap har knesatt, bl.a. gjennom en lovgivning som støtter opp under et nå vaklende taxi-monopol.
Det er to spørsmål som ikke stilles her:
Det ene er at det såvidt meg bekjent er komplett frivillig å kjøre Uber, det andre er at det må være en grunn til at publikum ser seg tjent med å bruke tjenesten.
Det er lett å se at billigere taxitjenester i forhold til det rådyre monopolet gjør
Uber populært.
Altså:  Folk kjører av egen fri vilje, de får en ekstrainntekt, og i og med at det er frivillig må de kunne ta ferie når de selv vil. Det er fullt mulig å tegne private pensjonsforsikringer hvis pensjon er noe problem.
Problemet for fagforeningene er vel helst at et behagelig, statsstøttet monopol er i ferd med å rakne, slik at nye aktører kommer inn og overtar. En slik utvikling er selvsagt ikke bra for fagforeningstoppenes maktposisjon, og den må jo vernes.
Slike ting som Uber er slett ikke verdens undergang, både sjåfører og publikum ser ut til å trives med tiltaket. De eneste som kan oppleve verdens undergang er de som har vært beskyttet av et monopol med rådyre priser, samt fagforeningslederne. Men dette er som tidligere nevnt intet nytt.
Også Ludittene måtte gi tapt. 

Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten som skyter fart i disse dager er kritisk. Den skyldes primært at oljeprisen har falt dramatisk (mer enn halvert) og da får det redusert aktivitet
innen leting etter og produksjon av olje. Foreløpig ser det ut til at det primært er vestlandskysten som er rammet, da aktiviteten og bosettingen av oljepersonell i stor grad befinner seg der.
Det er lett å forestille seg hvilke problemer som oppstår når man mister jobben.
Ikke minst hvis man har passert 50 år, da er sannsynligheten for ny jobb svært liten. Erfaring og rutine skattes mindre enn det å ha relativt få år på baken.

Politikerne går i manesjen og diskuterer tiltak mot ledigheten.  Opposisjonen prøver å få det til å se ut tom om regjeringen gjør alt for lite, og alt for sent.
Regjeringen på sin side fremhever tiltak som er iverksatt. Enige blir man aldri.

Hva kan regjeringen gjøre, egentlig?  Det meste de kan gjøre er å bevilge penger
slik at det offentlige kan ansette flere. De kan også bevilge lønnstilskudd slik at det blir billigere å ansette ledige hender. Regjeringen har bevilget mer penger til bygging av infrastruktur i form av veier og jernbane. Dette vil vel til en viss grad hjelpe, men det vil neppe fange opp alle som mister jobben. Jeg har lest om yngre personer med ingeniørutdsanning som har mistet jobben og ikke klarer å få en ny jobb. Så dette er ikke enkelt.

Men er dette langsiktige løsninger?

Når man tilbyr flere offentlige jobber vil noen av disse ikke ha noen direkte produktiv  effekt. Bygging av infrastruktur er imidlertid produktivt, det reduserer reise og transporttid, og dette er bra. Men ellers er det snakk om å kreve inn skatter fra noen for å lønne andre for å utføre oppgaver som ikke fører til økt produksjon. Byråkrati er ikke produktivt.

Hva fører til økt produksjon på sikt? Da må vi ta et fugleperspektiv.
Det er fristende å trekke inn en liten "dings" som har revolusjonert hverdagen vår: Mikroprosessoren. Mikroprosessoren har ført til at noen jobber er blitt overflødige, men den har skapt langt flere andre jobber.  IBM og særlig Intel var pionerer på dette området, og det var ikke lett på forhånd å overskue alle de effekter og konsekvenser dette ville få. I dag begynner vi å ane konturene av en ny hverdag, der ny teknologi trenger seg inn på gamle enemerker.
Intet av dette har vært drevet av etterspørsel. Hvorfor skal publikum etterspørre mikroprosessorer? Man vet jo knapt hva de gjør, da må man være dataspesialist. Nei, dette driver frem av stadige oppfinnelser og oppdagelser av entusiastiske mennesker med stor arbeidskapasitet og sterk tro på sine ideer.
Så blir produktet av deres innsats og ideer presentert for markedet. Noen produikter vil floppe, andre ikke. PC'en ble allemannseie, og der var IBM i bresjen. Senere kom flere til. Vi kjenner alle utviklingen frem til nettbrett og mobiltelefon. Hvem kom på å etterspørre mobiltelefonen? Den må tilbys til markedet, og så må folk bli satt i stand til å avdekke sitt behov for å gjøre hverdagen enklere for seg selv. Hvis noen skal tilby nye løsninger må også noen
ta risikoen og sende det ut på markedet. Hvis det går bra tjener alle på det.

De som satser på nye ideer tar en risiko. Alle vil ikke lykkes, men noen vil det
For å sikre at flest mulig skal lykkes må myndighetene legge tilrette for det.
De som tar risiko må få betalt for dette, det vil si at staten ikke må inkassere pengene gjennom skatter og avgifter. Det er meget vanskelig å tenke seg at en formue kan bli skapt uten at noen tar risiko. Risikotagere må premieres og ikke straffes. De aller fleste bedrifter i Norge har få ansatte. Men tilsammen blir det mange, og den beste måten å takle arbeidsledigheten på lang sikt er å stimulere til at stadig flere småbedrifter ser dagens lys. De som er eldre og har mistet jobben i oljeindustrien har utvilsomt mye kompetanse å by på. Da kunne man hatt et program som støttet disse i å etablere egen virksomhet. Dette passer ikke for alle, men de det passer for kan få et puff i riktig retning.